ROMAN
Jamie Ford
«Sanger til Willow Frost»
Gyldendal
Da miniforlaget Pantagruel sikret seg rettighetene til å gi ut den ukjente amerikaneren Jamie Fords debutroman, «Hotellet på hjørnet av bitter og søt», gjorde de et ordentlig scoop. Kjærlighetsfortellingen fra det japansk-amerikanske og kinesisk-amerikanske miljøet i Seattle i USA under og etter andre verdenskrig endte med å selge over 100.000 eksemplarer bare i Norge, etter flere år på bestselgerlistene.
Nå har forfatter Jamie Frost skrevet en ny roman, «Sanger til Willow Frost». Den er snappet av det store forlaget Gyldendal, som mest sannsynlig hadde mer å legge i potten da auksjonen om utgivelsesrettighetene gikk. Med andre ord er det ventet høye salgstall også her.
«Sanger til Willow Frost» utspiller seg i det samme miljøet som «Hotellet på hjørnet...», bare et par tiår tidligere. Byen er fremdeles Seattle nordvest i USA, nabolaget fremdeles det kinesisk-amerikanske, historien fremdeles både bitter og søt - det heller enn troverdig.
Oppskriften er klassisk, for ikke å si forslitt: En liten, foreldreløs gutt - kinesisk-amerikanske William - bor på barnehjem, og lengter etter sin mor. For er han egentlig foreldreløs? Hva skjedde egentlig med moren hans? Er hun død? Eller, hvis hun lever, hvorfor kommer hun ikke snart og henter ham igjen?
På barnehjemmets årlige utflukt, får han glimt av det han mener må være moren på en reklameplakat for en konsert, og bestemmer seg for å oppsøke henne. Det innebærer å rømme fra barnehjemmet. Med seg har han en av sine to eneste venner, den blinde, men oppsiktsvekkende vakre jenta Charlotte, mens den tøffe og edle amerikansk-indianeren Sunny blir igjen på hjemmet.
Etter hvert rulles også historien til Williams mor, en kinesisk-amerikansk sangerinne og skuespiller opp, og med det hennes problemer med grusomme familiemedlemmer, i særdeleshet et styggetroll av en onkel, og kampen mot rasismen som gjennomsyrer USA i mellomkrigstida.
Allerede der er noen av problemene i «Sanger til Willow Frost» tydelige. Det er vanskelig å ta helt på alvor en roman der alle heltene er vakre, edle, modige, smarte, og urettmessig undertrykte på grunn av rase, kjønn eller funksjonshemming, mens skurkene er gjennomført stygge, feige, overtroiske og slemme.
Selvsagt går det an å lese boka som et slags eventyr, en fabel. Men det skurrer likevel, når ingen bryter med snill-er-lik pen-mønsteret, og alle skurkene er idioter.
For Seattle under depresjonen er åpenbart ingen trygg lekegrind for en asiatisk utseende gutt med en blind jente på slep. Det er nedgangstider og alkoholforbud, men likevel fullt av halvt døddrukne, arbeidsløse menn i gatene. Dessuten rasistiske spenninger mellom den hvite herskerklassen og alle andre, og kiving internt i innvandrermiljøet mellom de unge og amerikaniserte på den ene sida, og de gamle og tradisjonstro på den andre. Jamie Ford har helt tydelig gjort masse research på Seattles historie, og ønsker å formidle den asiatisk-amerikanske historien til et bredt publikum.
Det lykkes han med. Leseren lærer noe nytt om asiatiske innvandrere til USA i første halvdel av forrige århundre. Problemet er heller at faktapålessingen blir for voldsom - det er ikke ende på hvor mange pedagogisk forklarte historiske opplysninger som skytes inn, også der flyten hadde vært langt bedre uten historieleksjonen.
Det mest irriterende er imidlertid de allerede nevnte klisjeene. Svart-hvitt-sorteringen av folk som enten «snille» eller «slemme», samt den totalt usannsynlige, selvsagt meget lykkelige, slutten på sangen i siste kapittel.
Når språket i tillegg er patosfylt og blødmete, slik at en tolvårings indre monolog låter som de alkoholstenkede, hjertesmertelige raljeringene til en noen-og-sekstiårig operadiva, blir hele romanen vanskelig å like.
Men den kommer sikkert til å selge i bøtter og spann likevel.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no