Bøker

Stadig ny interesse for Tor Ulven

20 år etter sin død leses Tor Ulven av stadig flere. Nå kommer hans samlede verker igjen i ny utgave. Hva er det med Ulven?

- La oss rette blikket mot tekstene hans. Det er det som står igjen etter ham. Det er det viktigste, sier Morten Moi.

Han var Tor Ulvens siste redaktør. Snart 20 år etter sin død står Tor Ulvens forfatterskap sterkere enn noen gang. Torsdag 14. november ville Tor Ulven fylt 60 år. I anledning dagen gir Gyldendal ut en ny utgave av hans samlede verker: Ett bind for prosa, ett bind for dikt, redigert av Morten Moi. Det markeres med temakveld i Gyldendalhuset på selve 60-årsdagen. Her blir det foredrag ved blant andre Janike Kampevold Larsen (se egen sak), visning av en ny kortfilm basert på Tor Ulvens dikt, og visning av en kortfilm Ulven selv var med på å lage i 1974, «Mannen med fuglehjernen».

Ulven skrev selv manus og spilte i filmen, som svært sjelden er vist offentlig. Mens han levde, utga Ulven fem prosabøker og fem diktsamlinger. Han deltok sjelden eller aldri på opplesninger eller andre litterære sammenkomster. Han gjorde bare ett intervju - med Alf van der Hagen for magasinet Vagant, der Ulven var bidragsyter.

I over 20 år satt Tor Ulven stort sett på sitt rom på Årvoll og skrev, og gikk sjelden ut. De siste årene var Morten Moi hans redaktør på Gyldendal, og hadde mange lange samtaler med Ulven på telefon.

- Han hadde en angstlidelse som gjorde at han i lange perioder ikke klarte å gå ut. Til gjengjeld var han en svært ivrig telefonsnakker! forteller Morten Moi. I 1992 overtok han som redaktør for Tor Ulven på Gyldendal, og jobbet med Ulven først på romanen «Avløsning» (1993).

- Tor Ulven tilhørte den generasjonen forfattere som gjorde ting fullstendig ferdig før han leverte dem fra seg. Så vi hadde svært få diskusjoner om manusene hans. Men han ringte redaktøren, fordi redaktøren var et luftehull ut i verden, sier Morten Moi.

Donald-dannelse

- Det var alltid mye munterhet i telefonsamtalene våre. Vi snakket om helt dagligdagse ting, vi hadde mange av de samme referansene, vi var omtrent like gamle og var begge vokst opp i tomannsbolig i utkanten av Oslo. Vi likte den samme musikken, og moret oss over at vi begge hadde hentet vår klassiske dannelse fra Carl Barks’ historier i «Donald Duck & Co», forteller Moi.

- I ettertid kan jeg jo angre på at jeg ikke la meg på minnet mer av det vi snakket om. Men der og da tenkte jeg jo at disse samtalene skal vi fortsette med, det var ikke noe jeg skulle gå rundt og huske på, sier Morten Moi.

Våren 1995 hadde Tor Ulven levert manuset til kortprosasamlingen «Stein og speil». 18. mai 1995 tok han sitt eget liv, 41 år gammel.

- Jeg reagerte med sorg og fortvilelse. Det var helt forferdelig, sier Morten Moi.

- En mann i sin beste alder, som var utrolig produktiv. Han var en forfatter som begynte som veldig god, og ble bedre og bedre. Jeg traff Jon Fosse kort tid etter, og vi snakket om det som hadde skjedd. Jon Fosse sa det omtrent slik: «Når man ikke klarer å gå ut og ikke orker å være hjemme, hva skal man gjøre da?»

Etterlatte tekster

I samråd med Tor Ulvens familie gikk Morten Moi og kritiker Henning Hagerup forfatterens etterlatte papirer. Her fant de materiale til den posthume utgivelsen «Etterlatte dikt» (1996), med tidligere upublisert lyrikk, og «Essays» (1997), med hovedsakelig tidligere publiserte sakprosatekster om litteratur. Ulvens sakprosa var imidlertid ikke inkludert da Gyldendal i 2001 ga ut to tjukke bind med Ulven, ett med dikt og ett med skjønnlitterær prosa. «Prosa i samling» er nå utsolgt, og forlaget har brukt anledningen til å lage en ny samleutgave av Ulvens forfatterskap i to bind. Nå i pocket, og også med Ulvens litterære essays inkludert.

- Det er et forfatterskap det fortsatt er etterspørsel etter. Ikke minst fordi Tor Ulven har et ungt publikum, vil vi gjerne kunne tilby forfatterskapet hans til en rimelig pris, sier Moi.

Vitalt

Uavhengig av forlagets markering åpner Billedhuggerforeningen i helgen en utstilling tilegnet Tor Ulven, av Runa Sandnes og Janicke Schønning, med verker inspirert av Ulvens tekster.

- Forfatterskapet til Tor Ulven er vitalt på alle måter. Det kommer stadig nye mastergradsoppgaver om forfatterskapet hans, det er blitt gjenstand for doktoravhandling, og bøkene hans oversettes stadig til nye språk, poengterer Morten Moi.

- At han stadig får nye lesere, er fordi han befatter seg med grunnleggende spørsmål om tilværelsen, spørsmål som aldri blir uaktuelle. Hvorfor er vi her? Hva er vår plass i det hele? Tor Ulven ser det enkelte mennesket som en bitte liten prikk i en veldig stor helhet. Han gjør oss til små brikker i et kjempestort spill. Han prøver å avmystifisere individets betydning. Tilværelsen består av mennesker, mygg, stein, blader på trærne, stjerner på himmelen - hvorfor skal vi gjøre oss mer betydningsfulle enn alt dette andre? Det er en tenkning som ligger til grunn for alt Ulven skriver, sier Morten Moi.

- Og så har han en fantastisk evne til å beskrive omgivelsene, enten det er utsikten fra arbeidsrommet på Årvoll eller et maleri av Rothko er det like presist og detaljert. Alt blir like viktig, alt blir like uviktig, men det vakre forblir vakkert. Tekstene hans viser en fantastisk glede over å beskrive. Ved å lese Tor Ulven, lærer man å se bedre.

«Det mest interessante norske forfatterskapet i det 20. århundre»

- Da jeg foreslo å skrive doktorgrad om Ulven, fikk jeg beskjed om at man ikke kunne skrive doktorgrad om en nålevende forfatter. Senere samme år døde han. Det føltes rart, forteller Janike Kampevold Larsen.

Hun leverte sin doktoravhandling om Tor Ulvens forfatterskap i 2007, og ga året etter ut boken «Å være vann i vannet: Forestilling og virkelighet i Tor Ulvens forfatterskap». Her karakteriserer hun Tor Ulven som «det mest interessante norske forfatterskapet i det forrige århundret».

- Kvaliteten i det språklige arbeidet og i tenkningen er bedre enn noe annet jeg har sett på norsk. Han gir litterær form til aktuell filosofisk tenkning om det å være menneske. Språket hans slutter aldri å fascinere. Det er svært klart, samtidig er det så komplekst, at setningene hans fornyer seg ved hver lesing, sier Janike Kampevold Larsen, som har skrevet etterord i samleutgavene av Ulven.

Lesingen av Ulven ledet litteraturforskeren videre til sin nye karriere, som førsteamanuensis ved institutt for urbanisme og landskap hos Arkitekthøgskolen i Oslo.

- Ulven-teksten «Gull, vinter», der han beskriver en utsikt over en hage, inspirerte meg til å undersøke landskapsarkitektur og landskapsteori. Det er mange av de samme problemstillingene som jeg jobbet med hos Ulven: Hvordan beskrive et landskap? Hvordan gjøre et landskap aktuelt? Tor Ulven forholdt seg til alt som er rundt oss, uansett om det er estetisk høyverdig eller lavverdig. Han kommer hele tida tilbake til ønsket om å beskrive presist, gå opp i verden, unnslippe bevisstheten, samtidig som han innser at dette er umulig. I dette spennet finner han skriveglede. Språket hans er rikt, vakkert, alltid overraskende. Jeg begynte å forske på Tor Ulven for å finne ut hvorfor jeg likte språket hans så godt. Jeg finner stadig nye svar.

Mer fra Dagsavisen