Nordens siste skanse

- Dette begynner å ligne en vits, sier Joanes Nielsen (60) og slår oppgitt ut med armene.

Vi sitter i stua hans i Torshavn, byen han maner fram i fortid og nåtid i den bredt anlagte slektsromanen «Brahmadellene» (2012). For den har den færøyske forfatteren fått sin femte nominasjon til Nordisk råds litteraturpris. Da nyheten kom, reagerte han slik:

- «Å. Nå igjen», tenkte jeg. Men OK, jeg hadde allerede tenkt at jeg uttrykte noe med «Brahmadellene» som var interessant for Nordisk råd-juryen.

I år skal Nordisk råd-prisene for første gang deles ut på direktesendt TV, i en stor gallaforestilling fra Operaen i Oslo, en ny stor satsing for Nordisk råd. Det er også opprettet en ny pris for barne- og ungdomslitteratur, og dermed har Færøyene tre nominerte: Eivør Palsdottir (musikk), Marjun Kjelnæs (barne- og ungdomslitteratur) og Joanes Nielsen (litteratur).

- Vi er så få på Færøyene, konstaterer Joanes Nielsen.

- Vi er bare 100 medlemmer av færøysk forfatterforening. Det er skrevet bare 110 romaner her. Kanskje 15 prosent av dem er bra, kanskje to-tre av dem er fremragende.

Færøysk er et av Nordens minste språk - bare samisk har færre brukere - og Færøyene er definitivt Nordens minste språkområde. Knappe 50.000 bor på øygruppen i Nord-Atlanteren under dansk kontroll, som en utpost av det danske koloniriket. Litteratur på færøysk var en sjeldenhet inntil lenge etter andre verdenskrig. Færøyenes store folkedikter William Heinesen (1900-1991) skrev på dansk. I dag er det Joanes Nielsen, tidligere fisker og fortsatt kommunist, som er Færøyenes store folkelige dikter, kjent for agitatoriske dikt, teaterforestillinger og samtidsromaner. Ut av stuevinduet hans skimtes den karakteristiske profilen til øya Njolsøy, som pryder omslaget på «Brahmadellene». Tåka ligger lavt over Njolsøy akkurat nå, men været skifter raskt på Færøyene, i rivingen mellom Golfstrømmen og den kalde Nord-Atlanteren. På den norske utgaven av «Brahmadellene» er Njolsøy badet i sol. Det bildet liker ikke Nielsen:

- Turistreklame! fnyser han.

Bildet av Færøyene blir skitnet til, forvrengt og forvansket i Nielsens roman. Han blander fakta og fiksjon, historiske personer og romanfigurer; han skriver om pest, vanvidd og trolldom, møkk, blod og kroppsvæsker, tarmer, kroppsåpninger og kjønnsorganer.

- Som realistisk forfatter vil jeg at bildet av verden skal være rikt og komplekst, fastslår Nielsen.

- Jeg skriver i opposisjon mot det pene språket som gjorde at færøysk litteratur ikke fikk den luften under vingene ordentlig litteratur skal ha. Færøysk er relativt ungt som skriftspråk, det fikk sin første grammatikk rundt 1850. Når man starter et nytt språk, kommer man automatisk inn i noe høytidelig, sakralt. Kirken og skolen eide skriftspråket. De første som tok i bruk det færøyske dagligspråket var frikirkene, fordi de var utelukket fra kirken. Og det fungerte. De samlet masse folk, forteller Joanes Nielsen.

- Men det gjorde at det færøyske skriftspråket var svært puritansk, helt fram til 70-tallet, da nye diktere viste at dagligspråket fungerte som litterært språk.

Rett over gata for Joanes Nielsens hus går sauer og beiter mellom århundregamle steingjerder. Han bor langs gata som går ut fra Torshavn sentrum og bortover langs ferjekaia, der bilferjene ankommer fra Danmark og Island. På rusletur inn mot Torshavn passerer vi Skansen, festningen som var underlagt Akershus da Færøyene var en norsk koloni. Joanes Nielsens bestefar var norsk og ble sendt hit midt på 1800-tallet for å betjene kanoner på Torshavn skanse. En av hovedpersonene i «Brahmadellene» er en norsk korporal som blir sendt til Færøyene.

- Jeg skrev «Brahmadellene» for å finne ut hvor brutaliteten i meg kommer fra. Djevelskapen min kommer fra Norge, mener Nielsen.

- Tidligere har Joanes skrevet samtidsskildringer. Dette er første gang han beveger seg bakover i tid, sier Nielsens norske oversetter, Lars Moa, som det siste tiåret har sørget for oversettelse og utgivelse av innpå 15 færøyske bøker, inkludert Joanes Nielsens siste diktsamling «Tapet av tidsaldrar».

Joanes Nielsen i Torshavns trange gater. Foto: Bernt Erik Pedersen

Hovedstaden Torshavn er en småby av småhus i mange farger - røde, blå, gule, oransje, rosa. Mange av husene er tekket med torv - «det er bra isolasjon», forteller Nielsen. Til og med nye designer-rekkehus har gress på taket. I «Brahmadellene» kjøper en av hovedpersonene et gammelt hus i Torshavn og oppdager at røttene gror gjennom taket - tradisjon og modernitet er så tett vevd inn i hverandre på Torshavn at det nesten ikke gir mening å snakke om noe brudd. «Brahmadellene» foregår på flere tidsplan og viser hvordan historie og nåtid griper inn i hverandre i et tett samfunn der slektsbånd er vanskelige å fri seg fra.

«Brahmadellene» kan også leses som en postkolonial roman om kolonimakters voldsutøvelse, dette skjedde også på Færøyene under både norsk og dansk styre. «Jeg er en færøysk nasjonalist», heter et av de sentrale diktene til Nielsen, skrevet i 1999. Nielsen står ved tittelen. Han kjemper for løsrivelse fra dansk styre.

- Jeg er fortsatt en færøysk nasjonalist. Vi har mange forferdelige eksempler på hva nasjonalisme kan føre til, jeg trenger ikke nevne eksempler. Det farlige er når man overlater til overklassen å administrere nasjonalisme. Men færøysk nasjonalisme handler ikke om å se ned på andre kulturer. For den færøyske nasjonalismen har visjonen vært å etablere Færøyene som en selvstendig nordisk republikk, fastslår Nielsen.

- Vi hadde klart oss fint uten Danmark. Overføringene fra Danmark er nå nede i bare 600 millioner årlig, det er bare fem prosent av pengene som kommer inn til det færøyske samfunn. Jeg kunne klart meg med fem prosent mindre penger i året. Det tror jeg de fleste andre på Færøyene også ville gjort.

Nå i høst står mye på spill for Færøyenes forhold til Danmark. En strid om fiskekvoter har ført til at EU, og dermed også Danmark og Norge, nekter å ta imot fisk fra færøyske fartøy. Som gammel fisker er Nielsen både opprørt og oppgitt over dette.

- De som styrer oss, boikotter oss! fastslår han.

- Dette vil få politiske effekter som vi ikke aner konsekvensene av nå. Dette har skapt bevegelse, og jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta, om det vil ta fem eller ti eller femti år til vi får en færøysk republikk. Færøyene i seg selv er ikke viktig for Danmark, men danskene er redde for at om de gir slipp på Færøyene, blir Grønland de neste, og det er naturressurser på Grønland som Danmark ikke vil miste.

- Kvotestriden viser at den nordiske tanken som politisk kraft er død. I store spørsmål har Norden aldri klart å stå sammen. Bare kulturen forbinder de nordiske landene i dag.

Artist Eivør Palsdottir ved havna i Torshavn. Foto: Bernt Erik Pedersen

- Joanes Nielsen tør å si det som det er. I et lite samfunn som Færøyene blir folk ofte forsiktige, redd for å rope for høyt. Derfor er det er viktig med sånne som Joanes, fastslår Eivør Palsdottir. Hun kalles ofte Færøyenes fremste artist og er nominert til Nordisk råds musikkpris i år for albumet «Room». I Norge er hun kjent sammen med Vamp, der hun har vært gjestevokalist de siste par årene. Vamps siste album, «Liten fuggel», er spilt inn i Torshavn, i et gammelt pakkhus omgjort til moderne platestudio. Her er Eivør Palsdottir på ukestur for spille inn plate med et sideprosjekt.

- Jeg har et innviklet forhold til Færøyene. Det er sterke følelser i sving, på godt og vondt, som i et intenst parforhold. Færøyene ligger så dypt i alt jeg gjør, i alt jeg lager av musikk, sier Eivør Palsdottir.

Inntil for tre år siden bodde hun på Færøyene, i hjembygda Gøta, med 1.000 innbyggere.

- Det var spesielt å vokse opp på et så lite sted som Gøta. Jeg var et drømmende barn, jeg gikk rundt i hagen og sang og drømte om den store verden. Jeg jobbet på filetfabrikk som tenåring for å spare penger til min første plateinnspilling, forteller Palsdottir.

Nå har hun flyttet til København, i likhet med mange andre unge kvinner fra Færøyene. Kvinneflukten er blitt et samfunnsproblem for Færøyene: Unge kvinner drar til Danmark for å få utdannelse og kommer ikke tilbake.

- Jeg hadde kjøpt hus i Gøta, men så traff jeg en mann fra København. Da solgte jeg huset og flyttet. Når man er artist og reiser mye, er det lettere å være basert i København. Men jeg håper å komme tilbake en dag. Det er en stillhet på Færøyene som jeg trenger, sier Eivør Palsdottir.

- Færøyene er et lite land med begrensede muligheter, det føles litt trangt for noen. Men jeg føler Færøyene er på vei til å bli et mer åpent samfunn. Det er en revolusjon på gang, mange unge mennesker prøver å gjøre bra ting her.

På Vamps siste album er det med en sang skrevet av Eivør Palsdottir, «Elisabeth og Elinborg»:

- Jeg skrev den da jeg var ute og reiste og hadde hjemlengsel. Den handler om hvordan lillesøstrene mine, Elisabeth og Elinborg, leker i hagen hjemme. Nå er de 17 og 18 år gamle og går på videregående skole. Jeg tror de kommer til å flytte ut for å få utdanning. Og så håper jeg de kommer hjem igjen, sier Eivor.

«P-piller og fåretalg» heter en av historiene i den Nordisk råd-nominerte ungdomsboka «Skriv i sanden» av Marjun Syderbø Kjelnæs (39). Boka følger ti ungdommer i Torshavn gjennom en dramatisk helg. Her er det tenåringer som bakser med forvirret seksualitet, spiseforstyrrelser og mobbing, samtidig som de klager over gjæret fisk til middag, opplever at bandet går i oppløsning fordi et av medlemmene er dratt til Norge på fiske, og drømmer om å dra til København for å studere medisin.

- Jeg vet ikke om det er verre å være ung i Torshavn enn andre steder, for jeg har ikke prøvd, sier Marjun Syderbø Kjelnæs.

Ungdommene i boka kjører ut av Torshavn og drømmer om lange og rette landeveier som kan føre dem over landegrenser til andre land og verdensdeler - «men uansett hvordan veiene slynger seg langs fjellsider og strender, forblir de i utkanten av verden».

- Ungdom har smerter ved å vokse opp uansett hvor de befinner seg. Men på Færøyene er det ingen steder å flykte. Derfor er det mange unge som stikker til andre nordiske land, særlig Danmark. Men jeg ser en tendens til at den oppvoksende generasjon setter større krav til hva de forventer av samfunnet, de innordner seg ikke så lett, sier Kjelnæs.

Hun er utdannet sykepleier, bor i Torshavn og har livnært seg som forfatter de siste fem årene.

- Jeg klarer meg på diverse stipender, og jeg ser at forfattere jeg møter i andre nordiske land, har det på samme måten. Bare en håndfull klarer å leve av skrivingen, uansett hvor. Nå er «Spor i sanden» kommet ut på dansk til gode kritikker, den skal oversettes til islandsk og norsk, og jeg er nominert til Nordisk råd-pris. Det viser at man kan nå ut i verden med færøyske historier, selv om jeg skriver på et språk bare 50.000 mennesker forstår, sier Marjun Kjelnæs.

Tilbake i båthavna med Joanes Nielsen peker han utover kaia og forteller fra et besynderlig kapittel i færøysk historie:

- Jeg husker da båtene fra Danmark ankom Torshavn med de sinnssvake, begynner han.

- Det var på 70-tallet. Helt til da var alle psykiatriske pasienter fra Færøyene blitt sendt til Danmark, det var ingen institusjoner på Færøyene. Færøyene var klinisk renset for sinnssvake! Mange tenkte på psykiske lidelser som en guddommelig straff, det var en skamfølelse knyttet til de psykisk syke, men plutselig var de her alle sammen og begynte å gå rundt i Torshavns gater. Det var en kjempeopplevelse og et fabelaktig emne for litteratur: De var fremmede, men de var oss selv!

Nielsen skriver om dette både i «Brahmadellene» og i teaterstykket «Fins det et land som heter weekend» (2002). Det vakte oppsikt på Færøyene da det ble oppført på Torshavns nasjonalscene, og i 2015 utgis det på norsk i Samlagets serie av samtidsdramatikk, valgt ut av Jon Fosse.

- Stykket ble sett av mange tusen her i Torshavn. Mange uttrykte glede over at en forfatter tok opp dette emnet. «Nå får jeg se min søster, min bestemor på scenen», sa de til meg.

Til uka pakker Joanes Nielsen dressen og drar til Oslo og utdeling av Nordisk råds litteraturpris. For første gang skal alle de nominerte være samlet i salen når vinnerne offentliggjøres direkte på TV.

- Jeg vil lyve hvis jeg påstår at jeg ikke tenker på det. Men jeg ligger ikke søvnløs om natta fordi jeg skal på gallafest i Oslo, sier Nielsen.

- Det er over 20 år siden første gang jeg var nominert. På en måte er jeg glad for at jeg ikke har fått prisen. Det følger så mange forpliktelser med: Man må holde tale, gi intervjuer, delta i konferanser der man sitter i plenum og uttaler banaliteter om litteraturens situasjon. Noen forfattere briljerer der, de har de rette ordene å si. Jeg er ikke en av dem. Jeg er ikke så veltalende. Det passer meg at jeg ikke får prisen. Så får jeg ro til å sitte og skrive. Det er det viktigste for meg.

- Men hvis jeg prøver å glemme meg selv, ser jeg jo at det har betydning at færøyske kunstnere er innstilt til Nordisk råds priser. Det betyr noe for oversettere og forlag som gir ut bøkene mine andre steder. Og i en tid der færøyingene blir hengt ut som tjuver og fiskerigangstere, er det viktig at andre ser hvordan færøysk kultur kan være relevant, sier Joanes Nielsen, og fastslår:

- Færøyene er en bagatell, på alle områder. Politisk, geografisk, kulturelt: En bagatell. Men ser man nærmere på denne bagatellen, kan man oppdage et stort univers bak.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no

FÆRØYENE

Øyrike i Nord-Atlanteren, består av 17 bebodde øyer og en rekke ubebodde.

49.700 innbyggere.

Selvstyrt del av Danmark siden 1948.

Både færøysk og dansk er offisielle språk.

Først kolonisert av nordmenn rundt år 800, formelt tilknyttet Norge fra 1035, gjort til dansk fylke i 1709.

Kilde: snl.no

Denne reportasjen sto på trykk i Dagsavisen høsten 2013. Joanes Nielsen ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for sjette gang i 2018, med diktsamlingen «Gudahøvd». .