SAKPROSA
Hugo Lauritz Jenssen
«Høyblokken - En bygningsbiografi»
Press
SAKPROSA
Peter Butenschøn
«Oslo - Steder i byen»
Press
«Monumenter er menneskelige landemerker», skriver journalist Hugo Lauritz Jenssen i «Høyblokken - En bygningsbiografi». Det knyttes naturlige bånd mellom historien om dette landemerket som ble høyst menneskelig etter 22. juli-terroren, og den nye byen som skal vokse fram i løpet av de neste årene. Den ser arkitekt og tidligere Kunsthøgskole-rektor Peter Butenschøn konturene av i sin vidtrekkende og personlige byvandring av en bok, «Oslo - Steder i byen»: «Skal denne nye byen også bli en god by, er det helt nødvendig at vi tar lærdom av fortidas erfaringer, og lytter til innsiktene som finnes nedfelt i de mange forskjellige fortellingene om Oslos strøk og bydeler i dag».
Både Jenssen og Butenschøn setter Oslo-arkitektur og byplan i historisk, symbolsk og identitetsskapende lys, og begge velger tydelig side i debattene som nå pågår. Den som handler om et nytt regjeringskvartal og Høyblokkas skjebne, og den som handler om utviklingen og utvidelsen av selve byen som et sted å bo. Butenschøn kan sin by bedre enn noen, og favner langt utover de omkransende gatene i kapitlet «Regjeringskvartalet» når han i klartekst slår fast: «Embetsverkets og regjeringens viktigste bygg må ingen få klusse med». Hans rike og detaljerte fortelling om de ulike bydelene og landemerkenes opphav, utvikling, historie, folk og framtid er levende beskrevet gjennom et engasjert blikk for byen og innbyggernes og menneskenes stadige skiftende behov. I en gjennomillustrert bok trekker han linjer mellom det brutale og det urbane, det idylliske og det monumentale, alltid med individet og det sosiale i sentrum.
Hugo Lauritz Jenssens bok om den monumentale bygningen som brått ble det synlige symbolet og åstedet for angrepet på folk og land 22. juli 2011, kan leses som en fordypelse av Butenschøns bok. Den er også kort og godt en «biografi» over en bygning. Skrevet hver for seg danner de to ulike, likevel sterkt sammenknyttede historier om Norge og Oslo. En debatt om regjeringskvartalet og Høyblokka ville økt i styrke uavhengig av bomben som raserte kvartalet og den norske uskylden. Jenssens bok om arkitekt Erling Viksjøs omstridte regjeringsbygg er historien om framveksten av funksjonalismen og sosialdemokratiet sett gjennom arkitekturen, betongkunsten og ikke minst det hverdagslige byråkratiet som ifølge Jenssen gjør Høyblokka til en bauta. Samtidig er det en bok som viser hvordan den lemfeldige byutviklingen ikke er av nyere dato. Bare tilfeldigheter gjorde at ikke Militærhospitalet i 1962 endte opp som «vedstabel» i flukt med rivingen av Empirekvartalet.
Christian Heinrich Groschs utforming av Empirekvartalet tvang seg fram da Norge manglet alt av offentlige bygninger ved selvstendighetskampen i 1814. Hammersborg og Empirekvartalet nedenfor Trefoldighetskirken ble omtalt som byens «Akropolis». Deichmanske bibliotek sto ferdig i 1933, «sørgelig bakpå», ifølge Jenssen som forteller hvordan blant andre dikteren Olaf Bull kjempet for bevaring av Empirekvartalet ved inngangen av 1900-tallet. «Høyblokka» er langt fra «bakpå». Erling Viksjøs visjoner løfter fram et Norge sett i europeisk perspektiv, gjennom historien, arkitekturen, politikken, byråkratiet og betongen. Og kunsten, bevart i Picassos og Carl Nesjars betongkunst. Jenssen ser alt dette i vidt perspektiv. Begge bokutgivelsene preges av engasjement og råd, og begge utgjør en advarsel mot at byhistoriens verste feilgrep gjentar seg. Slik blir de ikke bare viktige kulturskrift fra vår tid, men også sentrale retningsvisere for den tida vi er på vei inn i.