Nesten 900 sider bruker den engelske historikeren og forfatteren Antony Beevor på å fortelle hele historien om det han kaller den største menneskeskapte katastrofen, den andre verdenskrigen.
Boka åpner med den utrolige skjebnen til koreaneren Yang Kyoungjong som ble tvunget inn i den japanske hæren og sendt til Mandsjuria i 1938. Året etter tas han til fange av russerne og sendes i fangeleir. Da russerne blir desperate i 1942 gir de han et gevær og sender ham til Ukraina for å kjempe mot tyskerne. Igjen blir han tatt til fange, og i 1944 sendes han til Frankrike, til Normandie, hvor han overgir seg til amerikanerne. Kyoungjong ender sin krig som krigsfange i England.
- Skjebnen hans understreker to ting: Den globale siden av krigen, og hvordan de fleste mennesker ikke hadde noen kontroll over eget liv. Og det tror jeg er grunnen til at unge mennesker er så fascinert av dette temaet og denne perioden. For i dag lever vi i et veldig trygt miljø, i et liberalt og ikke-dømmende samfunn og den annen verdenskrig er en av de periodene der mennesker måtte gjøre moralske valg, og det fascinerer. Moralske valg er essensen i alt menneskelig drama, sier Beevor på plass i Oslo.
Den lille mannen
Bøkene hans om krigen i Stalingrad, Berlin og Normandie har vært store suksesser og de har dannet skole for moderne historieskriving. Da hans «Stalingrad» kom i 1998 trodde han egentlig at interessen for krigen visnet bort med 50-årsmarkeringen i 1995. Et brukbart salgstall for en militær historiebok ville vært 6.000 i England. Men «Stalingrad» traff en nerve og appellerte til lesergrupper som før ikke hadde vært opptatt av temaet. Nøkkelen var å skrive historien sett nedenfra. Hvordan var konsekvensene av Hitler eller Churchill eller Stalins strategier for den vanlige soldat eller sivilist. Hvordan det lille mennesket opplevde krig.
- Er du overrasket over hvordan din karriere har utviklet seg?
- Ja, selvfølgelig er jeg det. Og grunnene til det er interessante. Alle journalister ønsker å vite hemmeligheten bak en bestselger, hva oppskriften er. Men ingen forsto helt denne plutselige snuoperasjonen den gangen. Historie var til da ofte fortalt kollektivt og upersonlig, forklarer Beevor.
- På seint 80-tall og tidlig 90-tall skjedde det enorme sosiale omveltninger over hele verden i kjølvannet av slutten på den kalde krigen. Det var store geopolitiske endringer, og internett kom. Menneskelige relasjoner forandret seg mye, og vi ble mer opptatt av individets skjebne.
En annen årsak til den eksplosjonsartede interessen for krigen det siste tiåret er også det moderne samfunnets avsondring fra krig.
- Vi lever i et postmilitært samfunn der vi blir fascinert av mennesker som oss selv som blir satt på den ultimate prøven.
Nytt materiale
Det har tatt han tre år å skrive boka. Materialet er enormt, og selve organiseringen av det er en større utfordring enn selve skrivingen.
- Jeg startet med en solid dose selvtillit og så fikk jeg panikk. Men du må være kald. Får man materialet på rett sted, så er skrivingen lett. Min største utfordring har vært å velge bort, for jeg kunne åpenbart ha skrevet flere bind. Men takk gud for computeren. Tenk når man satt med skrivemaskinen. Det hadde tatt dobbelt så lang tid.
Etter «Stalingrad» mistet han lysten på mat. Etter «Berlin» kollapset han nesten. Arbeidet med «Den andre verdenskrig» har ikke vært like belastende, men ny informasjon, nye tragedier, nye grusomme biter av et ufattelig puslespill er lagt.
- Tre års jobb, men selvfølgelig så kan man si at det har tatt 30 år. Men har man gjort en bok som «Stalingrad» så får man brev fra hele verden med ny informasjon. Jeg husker en kirurgiprofessor i New York som skrev til meg og fortalte om sin far som hadde vært kirurg i Den røde arme. Når han fikk inn disse gutta som hadde skutt seg selv i venstre hånda for å komme vekk fra fronten, amputerte han alltid hele hånda. For hvis det ble oppdaget av sikkerhetsstyrkene, som regelmessig sjekket sykehusene for denne typen skade, ville de blitt henrettet umiddelbart. Det var den eneste måten å redde livet deres.
Nytt for ham var også Stalins operasjon Mars og japanernes bevisste politikk om kannibalisme mot slutten av krigen.
- Kannibalismen ante jeg ikke noe om. Det som er positivt er at mye av dette arbeidet kommer fra yngre, japanske historikere. Generelt er Japan i total fornektelse, men det gjøres godt arbeid blant unge forskere. Og det kom også fram at Stalin under slaget om Stalingrad ofret 200.000 soldater under operasjon Mars bare for å avlede tyskerne. Jeg visste at han var kynisk, men det opplevde jeg som helt sjokkerende.
- Hva har vært din fremste motivasjon for å skrive boka?
- Jeg har alltid villet, og jeg følte meg litt presset. For det første hadde jeg skrevet boka «D-dagen» som viste meg hvordan østfronten påvirket det som skjedde i Normandie. Men jeg var også i ferd med å bli litt flau fordi jeg ofte ble omtalt og brukt som ekspert på den andre verdenskrigen, mens jeg jo visste at det var deler av den jeg kunne veldig lite om. Det nærmest dro meg mot ideen om å samle alle trådene, og om den kinesisk-japanske krigen visste jeg i praksis ingenting.
- Du bruker kronologi, hvorfor det?
- Ja, og det var et bevisst poeng. For ofte gjøres det tematisk, og man deler krigen i Stillehavet og i Europa. Det var viktig for meg, for etter hvert som man skrider fram i tid, kan man se hvordan de ulike scenarioene i øst, vest og Stillehavet påvirker hverandre. Og jeg har alltid prøvd å skrive kronologisk fordi det er en enklere fortelling.
Hylla full
Internasjonale kritikere har applaudert Beevors bok. Washington Post skriver at dette er den «definitive» boka om andre verdenskrig, og bruker bildet at den historiske bokhylla nå er full, komplett med Beevors verk.
- Det er veldig pent av dem, og så videre, men ingen bok kan være endelig. Dette er veldig viktig for meg. Det vil alltid komme nytt materiale. Det sies at Napoleons liv må omskrives hvert sjette år, det er nok en overdrivelse, men det er en sannhet i det. Hver generasjon må ha sin egen versjon. En bok om den andre verdenskrigen kan aldri være den siste, fordi det er et spørsmål om perspektiv og utvalg. Og det fører oss tilbake til den gamle diskusjonen der tyskerne ser på historie som en vitenskap, hvilket er bare sprøyt. Historie er en gren av litteraturen, for hvordan kan man teste den i et laboratorium. Det er en så stor grad av valg. Jeg er veldig glad for den britiske tradisjonen som går langt tilbake med at historieskriving er litteratur. Og det har påvirket den akademiske historietradisjonen der vi har folk som skriver veldig godt.
- Churchill skrev jo om krigen og vant Nobelprisen for det. I litteratur.
- Ja, og som han sa: Historien vil være god mot meg, fordi jeg skrev den.
- Hva er neste bok for deg?
- En bok til om den andre verdenskrigen, så er krigen endelig over for min del. Da har jeg holdt på i 30 år, seks ganger lenger enn krigen faktisk varte. Om Ardenneroffensiven vinteren 1944 sett fra tyskerne side. Det var galskap. Og de visste det.
Rundt 2020 kommer Beevor etter planen ut med en biografi om «Napoleon.»
lars.west.johnsen@dagsavisen.no
- Milorg best i Europa
Beevor dedikerer et kort kapittel til Norges rolle. Her skriver han blant om hvordan Vidkun Quisling ble invitert til Berlin og overbeviste Hitler om å invadere Norge.
- Både Hitler og Churchill var besatt av Norge, sier Beevor.
Churchill trengte en ny front for å overbevise Roosevelt og Stalin om at britene var på offensiven, og i 1940-41 trengte han å vekke opp den allerede krigstrøtte britiske befolkningen. Og Norge var nærliggende.
- Av alle motstandsbevegelsene i Europa mener jeg Milorg taklet krigen best, i den forstand at de håndterte balansen. Uunngåelig i en sånn krig, selv om man er allierte, at man har ulike prioriteringer. Britene hadde som sitt mål å skape så mye trøbbel for tyskerne over alt uten å ta veldig hensyn til sivilbefolkningen. Men norske myndigheter gjorde rett i å overtale britene om ikke å fortsette å prøve seg i Norge. Og godt var det, det ville blitt en katastrofe.
Bekymret for Europa
Beevor opplever det problematisk at den andre verdenskrigen er referanse for alle konflikter.
- Det gjøres mange farlige historiske paralleller i Europa for tida. Det er ting å lære av fortida, men den gir ingen formel, historie kan aldri hjelpe oss å spå om framtida. Historien gjentar seg ikke. Aldri.
- Men det er interessant hvis man gjør en sammenligningen av 1938 og i dag, for igjen har politikere og medier totalt underspilt de reelle farene. Forskjellen er at i 1938 var krigstrusselen med på å forene et land, men i dag er utsiktene til økonomisk oppløsning så splittende som det er mulig å tenke seg. Så det er enda viktigere for politikerne ikke å være ærlige i dag om de reelle truslene. For i demokratisk politikk vil de oppriktige aldri velges. Det er faktisk ganske farlig. Jeg er spesielt bekymret for tyskerne som er akkurat i ferd med å våkne opp til det faktum at økonomien deres er tatt som gissel. Og det kan bli ganske stygt og det kan utvikles en type militant nasjonalisme som var akkurat det EU ble etablert for å gjøre slutt på. Det er en av historiens mange paradokser.