UNGDOMSBOK
Nina Vogt-Østli
«Min tid kommer»
Cappelen Damm
Hans Petter er ungdomsskoleklassens mobbeoffer. Særlig klassens versting, den beintøffe muskelbunten Andreas, har lagt ham for hat, og fotsoldatene hans følger villig opp med slag og replikker. En stund fungerte det å holde seg usynlig, men nå går ikke det lenger. Bølla er på krigsstien.
Bedre blir det ikke av at kontaktlærer Gunnar har opprettet en gruppe der de som sliter skal finne sammen og prate om problemene - verre taperstempel fins vel knapt. Hjemme går det greit. Det er bare det at det ikke er naturlig for en 15-årig gutt å sitte hjemme med mamma og se film hver kveld.
Men så tar historien i «Min tid kommer» en uventet vending. Ei jente som kaller seg Fera dukker opp i et PC-vindu og vil chatte, uten at han har lagt henne til. Hun ser rar ut og sier hun er fra framtida, fra tida etter katastrofen, og at alt er veldig annerledes der.
Hans Petter tror henne selvsagt ikke. Hun er sikkert psykisk syk og har diktet opp sin egen framtidsvisjon. Eller er hun kanskje en spion, et skalkeskjul for en eller flere av mobberne? Likevel, ensom som han er, chatter han mer og mer med henne, både for å finne ut mer om denne angivelige framtida og for å lette litt på trykket fra sitt eget, bedrøvelige liv.
Hva som skjer videre, skal ikke røpes her. «Min tid kommer» har et svært spennende og for de fleste lesere overraskende sluttpoeng som ødelegges om man vet for mye. Det holder å si at boka på den ene siden er en klassisk mobbeofferskildring, en sjanger den fyller fint, og på den andre siden en like klassisk framtidsdystopi, med tydelig slektskap til voksenklassikere som «Brave New World» og «1984». Ingenting grensesprengende originalt, men presist utført, med svært god driv i fortellingen.
Leseren fylles av medfølelse for mobbeofferet Hans Petter og gjenkjennelse av hvor kjipt det er å være ung uten særlig makt over egen situasjon, og hvor dust voksne som tror de forstår, egentlig er. Man må bare holde ut og gjøre det minst fæle ut av det, mens man venter på å bli gammel nok til å få bestemme over livet sitt selv. Leseren tror på Hans Petter som figur. De andre personene er grunnere, men fungerer som typer.
Framtidsvisjonen er nok beskrevet til å vekke interesse, men ikke ihjelforklart. Ingrediensene er klassiske: Et samfunn hvor myndighetene, Rådet, har tatt kontroll over forplantning, jobbmarked, byplanlegging og matproduksjon på så effektivt vis at folk selv opplever at de har gode liv, samtidig som det med våre øyne virker kaldt og klinisk, nærmest umenneskelig.
Samtalene mellom Fera og Hans Petter er tankevekkende. Uten å stave det ut, diskuterer de ondskap og ondskapens opphav. Er vi alle monstre? Eller idioter? Er vi født onde? Hva ville du gjort om du møtte Hitler som spedbarn og visste hvem han kom til å bli? Kanskje du ville likt ham? Hva så? Boka konkluderer ikke, men åpner for spørsmålene.
Språket er ledig og godt, spenningen flott bygd opp. I disse rettssakstider er romanens tema dessuten svært aktuelt. Nina Vogt-Østli kan være stolt av debuten sin som skjønnlitterær forfatter. Hun legger igjen nok tråder her til å skrive en oppfølger til «Min tid kommer». Det er bare å glede seg til mer.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no
