Den underkjente kvinneromanen

LILLEHAMMER (Dagsavisen): Svenske Ebba Witt-Brattström virker litt pinlig berørt over denne «beskyldningen», men det er ingen hemmelighet at professoren har et sterkt kvinnelitterært engasjement, som ikke har unnlat å gjøre inntrykk på hennes ektemann, som heter Horace Engdahl og er Svenska Akademins mektige sekretær.

– Han er ikke alene om å utnevne nobelprisvinnerne. Men det stemmer at «jag har tjatat och tjatat» gjennom mange år for å få ham til å lese de store kvinnelige romanforfatterne. Og så endelig tok han fatt.

Imponert

Ebba Witt-Brattström fikk Engdahl til å lese Lessings roman «Det femte barnet» fra 1988. En roman som skal ha gjort sterkt inntrykk på ham.

– Han ble gledelig overrasket over det høye litterære nivået i Doris Lessings roman, sier Ebba Witt-Brattström.

I Sverige er hun minst like berømt som sin mann. Sammen må de være et av Sveriges mektigste litterære ektepar hva påvirkningskraft angår. Witt- Brattström er stadig å se og høre i debatter som angår kvinnespørsmål og litteratur av kvinner. Hun er professor i litteraturvitenskap med «genusinriktning» ved Södertörns högskola i Stockholm.

Hun har skrevet bøker om Moa Martinson og om Edith Södergran, og hun var en av redaktørene for «Nordisk Kvinnelitteraturhistorie».

Berlin neste

Ebba Witt-Brattström pakker opp en beskjeden liten pirog, og unnskylder seg med at hun ikke har spist siden hun forlot Stockholm en gang i morgentåka. Spise må man bare – selv en kvinne som nylig er utropt til gjesteprofessor ved det prestisjefylte Humboldt universitetet i Berlin. Hun kaster på den mørke hårmanken og ser særdeles fornøyd ut.

– Berlin, sier hun drømmende og ser ut på Lillehammers grønne løvtrær. Og innrømmer at hun er på alle måter henrykt over å være i Sigrid Undsets rike. Selv om oppholdet blir bråkort. Hun skal snakke om «Dekadensens kön», som er tittelen på hennes ferskeste bok, som ble lansert i Sverige i fjor.

Den handler om ekteparet Ola Hansson og Laura Marholm, han poet fra Skåne, hun dramatiker og kritiker fra Baltikum. Disse to møttes første gang hjemme hos Georg Brandes i København, ble forelsket og giftet seg etter kort tid. I en periode helt mot slutten av 1800-tallet kom de begge til å stå sentralt i den europeiske kulturdebatten.

Professor Witt-Brattström bruker dette parets liv og skjebne til å komme med en nytolkning av «dekadensen», og prøver å vise hvordan den kan brukes også til å forstå vår egen tid.

Dekadensen i litteraturen forklares med ord som forfall og forfinelse, mens professor Witt-Brattström legger til at det var en periode da man ble tvunget til å definere seg i forhold til kvinner.

Ammelitteratur

– Har du lest «Kristin Lavransdatter»?

– Naturligvis, en strålende roman, sier hun raust. Jeg leste den mens jeg ammet mitt andre barn.

– Mens jeg ammet mitt første kom jeg gjennom Prousts verk «På sporet av den tapte tid». Marcel Prost er utmerket som ammelitteratur, kan anbefales, sier professoren muntert.

Hun kan fortelle at Sigrid Undsets roman «Jenny» nå skal ut på svensk for første gang – med Ebba Witt-Brattströms forord.

– Det var en sterk opplevelse å lese denne romanen på nytt. Jeg er veldig opptatt av å framheve 1900-tallet som de store kvinneromanenes tid. Dette var en stor og viktig litterær sjanger, som ble delvis oversett.

Tomt

– Men både Sigrid Undset og Selma Lagerlöf fikk sin nobelpris?

– Ja, det fikk de. Men det var veldig mange store, viktige kvinnelige forfattere som ikke fikk den. Jeg kan bare nevne Virginia Woolf, Marguerite Duras, Karen Blixen og Simone de Beauvoir.

– Ser man bort fra amerikanske Pearl Buck som fikk prisen i 1938, hun er for øvrig bedre enn sitt rykte, skulle det gå over 60 år før en ny stor romanforfatter, nemlig Nadime Gordimer, fikk den i 1991. Og så fulgte amerikanske Toni Morrison i 1993 og den polske lyrikeren Wislawa Szymborska i 1996.

– Men så fikk jo Elfriede Jelinek prisen i 2004 da?

– Jo da, very special, sier Witt-Brattström tørt om den tildelingen. Så var det en kvinne i 1945, lyrikeren Gabriela Mistral. Likevel kan man si det så sterkt at det i en periode på over 60 år var helt tomt for kvinnelige forfattere. Om man skulle legge Svenska Akademins vurderinger til grunn.

Lessing og Undset

– Prisen til Doris Lessing knytter an til denne sterke, men tidvis usynlige kvinneroman tradisjonen som ble innledet med Sigrid Undset, hevder Witt-Brattström.

Undset var en pioner i litterær sammenheng. Hos Undset blir kvinnen for første gang i litteraturen sett som menneske. Man kan også snu på det og si at mennesket ble sett som kvinne, sier Witt-Brattström, som liker å snakke i paradokser for å klargjøre sine meninger og holdninger.

Men i tiårene etter Undset drev man ren «utplåning» av kvinneromanene, mener professoren. Kvinneromanen ble sett på som et avvik fra normalen.

– Men kvinneromanene er vesentlig og viktig litteratur. Her blir menn og kvinner for første gang sett fra kvinners ståsted og synspunkt. Da blir fokuset annerledes enn når menn og kvinner ses fra menns ståsted.