Kultur

Bokbransjens nestor legger kriminalsakene bak seg

Han har vært med på å gjøre krimlitteraturen stuerein. Nå går mannen som også har vært Jo Nesbøs forlagsredaktør over i pensjonistenes rekker.

Når Øyvind Pharo, en nestor å regne i bokbransjen og Jo Nesbøs bakommann, pensjonerer seg, legger han bak seg et krimeventyr av dimensjoner.

– Jeg kunne jo ikke ane hva slags format dette var og hvor svært krimmen, og Nesbø, kom til å bli – det ble jo et fenomen, sier Pharo.

Les også: Må man skrive på Tinder at man sitter i rullestol? (+)

– Fra en annen tidsalder

Øyvind Pharo begynte som redaksjonssekretær i Samtiden, etter mange år som musikkskribent og lektor.

Da han kom til Aschehoug, på slutten av 80-tallet, lå krimmen slik vi kjenner den i dag i støpeskjeen; krimmens store skurk, seriemorderen, var ennå ikke blitt en gjennomgangsfigur i sjangeren, og bølgen av krimdronninger hadde ennå ikke slått over bokhandlernes reoler.

Når Pharo nå går av med pensjon ringer Dagsavisen for å forstyrre han i hytteidyllen. Hva sitter han tilbake med, etter alle disse årene i bokbransjen?

– Jeg føler meg fra en annen tidsalder, som verken vokste opp med TV eller internett, ler Pharo i telefonen. Da Pharo begynte i forlaget opererte bransjen fortsatt med inntasting og fotosats på trykkeriene og deretter sendt tilbake for retting før pasting av sidene.

Pharo ble med tida redaktøren til blant annet Jo Nesbø, men har også holdt i forfatterskapet til både Tom Egeland og Helga Flatland.

Han var ikke en storleser av krim, men «fikk en oppgave, og gjorde sitt beste».

– I dag har krimmen blitt en vesentlig del av romansjangeren, faktisk. Den har blitt akseptert og har selvfølgelig blitt veldig viktig for forlagene. Så kan man jo kritisere at det er et uttrykk for kommersialisering, men sjangeren har likevel blitt hevet – og det er større bevissthet rundt krimmens kvaliteter i dag, fortsetter han.

Les også: 10 tips til månesyke filmelskere

Krim for den kresne

Da Pharo begynte i Aschehoug på 80-tallet hadde krimmen bare levd et drøyt tiår som stueren i den norske kulturbransjen. Lenge hadde den vært kiosklitteratur å regne, men ved inngangen til 70-tallet ble det tatt grep. Etter modell fra det franske forlaget Éditions Gallimard, som hadde gitt ut serien «Série noire» (med underteksten «krim for de kresne»), startet Gyldendal sin egen «Den svarte serie», der både Jon Michelet og Gunnar Staalesen debuterte i sin tid.

– Rivertonklubben ble stiftet på 70-tallet, der litteraturkjennere var med fra starten. Å skille mellom god og dårlig krimlitteratur var et resultat av en tid der man ønsket å oppheve skillet mellom det lave og høye i kulturen, men det var et viktig grep for å gjøre sjangeren stueren. Helt siden 1972 har Rivertonprisen for årets beste norske kriminallitterære arbeid blitt delt ut, sier Pharo.

Les også: Nokon meiner månelandingane aldri fann stad

Exit og seriemordere

På 90-tallet var han selv med på å ta initiativ til at krim av høyere litterær kvalitet skulle inn på forlaget. I samarbeid med forfatteren Morten Harry Olsen var han redaktør for bokserien som het Exit, og som introduserte utenlandske forfattere i skjæringspunktet mellom krim og samtidsroman, som Joseph O’Connor, Patricia Melo og Larry Brown.

Like før denne serien startet debuterte Nesbø.

– Han kom til Aschehoug i 1997. En studievenn av fra Handelshøyskolen var redaktør i forlaget og ville i utgangspunktet ha en reisebok fra Jo. Det ble ikke en reisebok, men hans første krim om Harry Hole, «Flaggermusmannen». Den traff tidsånden som seriemorder-roman, samtidig med Tom Egelands «Trollspeilet» som også kom på Aschehoug det året, sier Pharo.

Les også: Vanskelig å ikke bli dyster

– Som popmusikken

At krimlitteraturen er formellitteratur har lenge blitt brukt som ankepunkt for at den aldri kan bli av slik litterær kvalitet som annen skjønnlitteratur. Men det faktum at det skal skje et drap, at den skyldige skal finnes og straffes – synes ikke Pharo trekker noe ifra den eventuelle kvaliteten.

– Hos Nesbø er det snakk om god litteratur, fordi det er noe som står på spill utover at noen skal fanges. Det er karakterbygging, en unik fortellerbegavelse, disse karakterene skal ikke bare overleve, det er noe som står på spill som ikke er svart/hvitt. Det er moralske dilemmaer og utydelige skiller mellom hva som skiller rett og galt, sier han.

– Likevel er ikke krimmen på litteraturpensum, den har en vei å gå for å bli anerkjent som noe annet enn underholdningslitteratur, spør du de skarpeste tungene. Har krimmen et ufortjent dårlig rykte?

– Det er som popmusikk, tenker jeg, det ble sagt at det var skadelig med popmusikk på 60-tallet. Nå er det overalt, det er god og dårlig popmusikk, og det er god og dårlig krim, sier han.

– Du forlater bransjen rett før tidenes satsing på norsk litteratur, Bokåret 2019 og Frankfurtmessen. Hvor stor tro har du på at en slik PR-event er utslagsgivende for forfattere i utlandet?

– Arbeidet med disse forfatterne gjøres jo hele tida, så dette er noe som skjer i en periode der norske forfattere blir solgt i økende grad. Det er må vel være en perfekt timing, sånn sett. Den norske forfatteren som solgte i utlandet på 90-tallet var jo Jostein Gaarder, det var ikke mange andre. Han har jo til dels åpnet opp for det som skjer nå, sier han om Aschehoug-forfatteren.

Les også: Slottet sier nei til skulptur om rusmiljøet i Slottsparken (+)

Mer fra Dagsavisen