Eirik Veum navngir over 3.000 nordmenn i tysk tjeneste, i bestselger-serien «Nådeløse nordmenn». FOTO: FREDRIK BJERKNES

- Blir traumatisert av Veum-bøkene

For sin bok om morfaren som var SS-soldat, er Ida Jackson nominert til årets Bragepris. Nå reagerer hun mot navn-givingen av landssvikdømte i bokserien «Nådeløse nordmenn».

Denne uka utgis tredje og siste bind i det krigshistoriske verket «Nådeløse nordmenn» av journalist Eirik Veum. Gjennom tre bind har han listet opp over 3.000 navngitte nordmenn som deltok i tysk tjeneste i Norge under okkupasjonen. Den omfattende navngivingen kan virke mot sin hensikt, mener Ida Jackson, som tidligere i høst ga ut boka «Morfar, Hitler og jeg». Her forteller hun om morfarens krigsforbrytelser som SS-soldat på østfronten, og om sin egen families taushet om morfarens nazifortid. Boka er nominert til Brage-prisen i klassen sakprosa, som deles ut neste uke.

I etterordet til «Nådeløse nordmenn» skriver Veum at ett hovedmål med bøkene «har vært å bidra til økt åpenhet om alle sider ved norsk krigshistorie, også de ubehagelige. Det har også bokutgivelsene bidratt til». - Jeg tror disse bøkene er samtaledempere like mye som de er samtaleåpnere for etterkommerne, mener Ida Jackson.

- Jeg blir kontaktet av svært mange etterkommere i familier med landssvikere, som forteller at familien er blitt traumatisert av å se seg selv omtalt i Eirik Veums bøker. De reagerer med å nekte å snakke mer om hva som skjedde under krigen. I de fleste tilfeller har de ikke kjøpt og lest bøkene selv, men blitt kontaktet av andre som har sett dem omtalt, sier Ida Jackson.

 

Kvinnelige agenter

I Veums ferske bok om Gestapo navngis blant andre kvinnelige norske agenter for tyskerne, som infiltrerte den norske motstandsbevegelsen. Ida Jackson understreker at hun ikke har lest boken ennå, men reagerer umiddelbart på dette.

- Dette er å ta navngivingen til et nytt og problematisk nivå. Det blir «name and shame». Det er vel mer interessant hva de gjorde, enn hva de het, sier Jackson.

- I arbeidet med min bok har jeg forholdt meg til Vær varsom-plakaten, og unnlatt å navngi de som ikke selv søkte offentlighet. Det spesielle med min morfars historie, var at han var journalist og aktivt brukte norsk offentlighet. Disse kvinnene har slett ikke søkt noen offentlighet. I en rekke master- og doktorgradsoppgaver jeg har brukt i arbeidet med min bok, brukes samme prinsipp: Frontkjempere navngis ikke med mindre de søkte offentligheten selv.

«Ondskapens skatteliste»

Flere krigshistorikere har reagert på Veums praksis med å gjengi navn og synderegister på nordmenn i tysk tjeneste.

- Hovedargumentet mot navngiving er hensynet til etterkommerne. Men vi som etterkommere må lære oss å tåle hva våre forgjengere gjorde. Navngivingen i seg selv er ikke hovedproblemet. Jeg er mer skeptisk til hvordan dette gjøres, kommenterer Jackson.

- Premisset for bøkene er en oversikt over alle som var slemme, se om du kjenner noen som står der. Det blir en slags ondskapens skatteliste. Også markedsføringen og innpakningen er problematisk, med «Nådeløse nordmenn» i fete typer, og et veldig fokus på ondskap. Men ingen tror at Gestapo var snille. Et oppslagsverk over norske Gestapo-folk, gjør ikke nødvendigvis at man skjønner Gestapo bedre, mener Jackson.

Skjuler mer

Jackson mener også at Veums kildegrunnlag gir et skjevt bilde av hva nordmenn på tysk side gjorde under okkupasjonen.

- Veums bøker er basert på landsvik-dommene, og lite annet. Dette bidrar til å skjule mer enn det avslører, sier Jackson.

- Skulle jeg skrevet om min morfar bare basert på landssvikdommen, ville det for eksempel ikke stått noe om folkemordet på østfronten som han og andre norske SS-frivillige deltok i. Dommen mot ham konsentrerte seg om sviket mot Norge som nasjon, og de viktigste krigsforbrytelsene skjedde ikke på norsk jord. Nye bøker fra Marte Michelet og Anette Storeide viser at landssviksakene ikke gir noe fullstendig bilde av hvor mange nordmenn som var delaktige i jødedeportasjonene, og hvor mange som var krigsprofitører. De var også nådeløse, men unngår å komme i Veums bøker.

- Det jeg reagerer mest på med Ida Jacksons kritikk, er synspunktet om at familie og etterkommere skal få definere krigshistorien. Det er nå på høy tid at vi forteller, og dokumenterer, alle sider ved krigshistorien. Også det vi ikke er stolte av, sier Eirik Veum, forfatteren av det omdiskuterte trebindsverket «Nådeløse nordmenn», som han nå har sluttført.

 

Slår tilbake

- Jeg stiller spørsmål ved om Ida Jackson virkelig er blitt kontaktet av svært mange etterkommere som er blitt traumatisert. Det er et svært sterkt ord. Men mange reagerer negativt og er sterkt kritiske, det er klart. Selv har jeg fått hundrevis av henvendelser fra etterkommere som vil vite mer, og som er positive til at denne informasjonen kommer fram. Nå får de svar på sine spørsmål om hva pappa eller farmor gjorde under krigen, sier Veum.

- At dette skal være samtaledempende - vel, nå har det gått tre generasjoner og 70 år uten at man har snakket åpent om nordmenn som var i tyskernes tjeneste. At dette skulle endre seg ved at noen fortsetter å være tause, er et resonnement som ikke henger sammen.

 

Store hull

- Fortsatt er det store hull i krigshistorien. Bøkene mine dokumenterer at et stort antall nordmenn utførte krigsforbrytelser på norsk jord. Når Ida Jackson i sin bok skriver om krigsforbrytelser på østfronten, viser hun til kildemateriale fra HL-senteret. Og HL-senteret viser blant annet til mine bøker som kildemateriale, påpeker Veum.

- Ida Jackson vet ikke hva hun snakker om når hun kritiserer mitt kildegrunnlag. Det er svært omfattende, mye er hentet fra landssvikdommene, men det er også tusenvis av dokumenter fra andre kilder. Men det jeg dokumenterer, er krigsforbrytelser - vold, drap, tortur. De som tjente seg rike på krigen, faller utenfor dette. Jeg har også dokumentert norske politifolk som var med på å arrestere og angi jøder. I land som Tyskland og Israel er man overrasket over at man i Norge er mer opptatt av å diskutere offentliggjøring av gjerningspersoners navn, enn å diskutere hva nordmenn faktisk var med på under krigen.

 

Dokumentasjon

- Ida Jackson viser til Vær varsom-plakaten. Den jobber jeg med hver dag, som vaktsjef i Dagsrevyen. Vær varsom-plakaten handler også om at påstander skal dokumenteres. Det er det jeg gjør i mine bøker. Ved klart og tydelig å fortelle hva som ble gjort av hvem, unngår man å kaste mistanker på uskyldige, sier Veum. Han er uenig i at krigshistorien bør skjerme de som ikke selv søkte offentlighet.

- Skal krigsforbryterne som har valgt å ikke fortelle om sine ugjerninger, få bestemme hvilken kunnskap man skal ha om krigshistorien? Jeg mener vi må ha full åpenhet, og presentere et mest mulig fullstendig bilde for dem som vil ha det, så kan folk trekke sine egne slutninger.