Kultur

Blendende tanketomt

Astrup Fearnley-museet hopper på bølgen og surfer inn i solnedgangen når de inviterer den hypede kunstneren Alex Israel til hans første museumsutstilling. Går museet med i dragsuget?

Bilde 1 av 2

KUNST

Alex Israel

«#ALEXISRAEL»

Astrup Fearnley-museet, til 11. september

Åh, så lekkert! Alex Israel skal ha kreditt for at han vet hvordan han skal forføre sitt publikum. Utstillingen er så blendende lekker å se på at man lett føler behov for å ikle seg en av solbrillene kunstneren markedsfører under sitt eget merke. Alex Israel (født 1982) er et menneske av kjøtt og blod, men først og fremst er han en merkevare som fyller alle de behovene et grådig kunstmarked etterspør.

Etter en karriere i den kommersielle delen av kunstbransjen bestemte Los Angeles-fødte Alex Israel seg for å begynne å lage kunst for fire år siden. Man kan lure på om det var resultat av en 30-års krise, men valget var veldig godt kalkulert. Suksessen er så formidabel at enkelte hevder at han er den nye Andy Warhol. Han er for lengst inne i varmen hos de mest prestisjetunge, kommersielle galleriene, og kunsten hans er allerede omsatt for millionbeløp på auksjon. Med debuten hos Astrup Fearnley får han sin første museumsutstilling i fjerntliggende Oslo.

Maken til kometkarriere skal man lete lenge etter. Den slags forekommer ellers bare i popbransjen, til nød i filmbransjen. Det som kjennetegner slike karrierehopp er at de fleste av dem forsvinner like fort som de kom. Med et slikt perspektiv skal det bli spennende å se hvor lenge Alex Israel greier å holde på interessen. Fordelen hans er at han har kunnskap og bekjentskaper som gjør at han kan befeste karrieren, forutsatt at han gjør de riktige trekkene i årene som kommer. Det som taler mot ham er at idegrunnlaget han bygger på fort går tomt.

Utstillingen presenteres som et portrett av Los Angeles. Ja vel? er min reaksjon. For dette portrettet er så grunt, endimensjonalt og klisjéfylt som det er mulig å tenke seg. Men slik blir det når kunstneren identifiserer seg med, ønsker å leve opp til og gå inn i det grunne tankespinnet som denne byens medieindustri lever på. Her er det ingen kritikk, ingen fattigdom, ingen raseopptøyer, ingen motsetninger. Med ett unntak representerer alt sammen en glitrende overflate uten substans og tankeaktivitet. Kanskje bortsett fra tanken på hvordan han skal tjene mest mulig penger så fort som mulig?

Så hva er det vi får se? Ordvalgene i ingressen er ikke tilfeldig valgt. Ytterveggene i Astrup Fearnley-museets storsal er malt som en solnedgang, og surfebrett er en vesentlig del av utstillingen. En svær bryggelignende konstruksjon fyller storsalen, og ytterst på piren står en avstøpning av Alex Israels kropp, formet som en antikk skulptur ikledd en solnedgangsfarget dykkerdrakt – eller «wetsuit» som det heter på surfespråket. En serie videointervjuer med avdankede kjendiser fra karrierens startpunkt er utstillingens mest interessante bidrag, mens hans nyeste malerier bruker reklameplakatenes språk med korte tekster av «American Psycho»-forfatteren Bret Easton Ellis.

Alex Israel har ikke tatt i en pensel. At alle arbeidene er utført av profesjonelle kulissemalere fra filmindustrien er et faktum det ikke legges skjul på. Det er jo heller ikke noe man kan kritisere kunstnere for lenger. Utstillingens viktigste element er Alex Israels eget kontrafei, i form av store profilmalerier og avstøpninger av hans egen kropp. Referansene til kunsthistorien spenner fra antikke skulpturer til (enkelte av den amerikanske) samtidskunstens pionerfigurer. Men de er valgt for å speile hans ego. Hvis vi sammenligner ham med mer kritiske LA-kunstnere som John Baldessari og Paul McCarthy ville hans LA-portrett blitt fullstendig demaskert.

Innvendingen mot alle lekkerhetene er at det Alex Israel ønsker å formidle er fullstendig tanketomt. Museumsdirektør Gunnar Kvaran gjør så godt han kan for å forklare fenomenet i katalogteksten, men det blir en intellektuell kamp mot vindmøller. Uansett hvordan du forsøker å snakke opp Alex Israel er vi vitne til en kunstner som forfører publikum inn i en lykketåke av overflatisk formede klisjeer. Når du ser etter oppdager du at dette er en av de magreste kunstutstillingene du noensinne har sett. I hvert fall i dette formatet.

Unntaket er de 33 videointervjuene med fallerte kjendiser i serien «As it LAys» fra 2012. Intervjuene er en vilter blanding av alvorlige og banale spørsmål i tilfeldig rekkefølge, og hensikten skal være å avsløre ekskjendisenes personlighet. Ideen er interessant, men når det påstås at han ønsker å være anonym i situasjonen blir det komisk. For man blir ikke anonym når man opptrer med solbriller til enhver tid.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er usedvanlig fristende å lansere utsagnet «dette kunne et barn gjort». Bildene i den nyeste serien har han funnet på nettet, og i internettets tidsalder kunne enhver datakyndig ungdom gjort det samme. Men standardsvaret, at barnet ikke ville gjort akkurat dette, er gyldig også i Alex Israels tilfelle.

Den som har holdt ut helt hit skjønner at undertegnede ikke er spesielt imponert. Men jeg er spent på om Alex Israel har flere ideer å komme med, og om han greier å finne et innhold å fylle dem med. Foreløpig ser jeg bare solbrillene hans. Øynene, sjelen og tankene er godt gjemt.

Mer fra Dagsavisen