Kultur

Blekner på scenen. Anmeldelse av teater: «Werther»

Marie Blokhus ser litteraturhistoriens mest omtalte selvmord i sammenheng med den evige debatten om den destruktive handlingens smitteeffekt.

Dagsavisen anmelder

3

TEATER

«Werther»

Av Johann Wolfgang von Goethe

Regi: Siri Løkholm Ramberg og Marie Blokhus

Med Marie Blokhus

Det Norske Teatret

«Unge Werthers lidelser» er regnet som litteraturhistoriens mest sentrale tekst om selvmordets natur, sett ut fra en ung manns forrevne sinn. I Johann Wolfgang von Goethes brevroman er lidenskap og undergang to alen av samme stykke, og da boken utkom i 1744 fikk den en popularitet som Goethe aldri oppnådde senere, selv ikke med hovedverket «Faust».

Goethes unge suksess på bakgrunn av depresjonen han gikk inn i etter forelskelsen til Lotte, en tilstandsrapport som ender fatalt for den fiktive karakteren, er dessverre evig aktuell, og like kontroversiell i dag som på 1700-tallet. Når Marie Blokhus setter opp stykket som monolog på Det Norske Teatret er aktualiteten ivaretatt gjennom bearbeidelsen og referansene hun og medregissør Siri Løkholm Ramberg spiller opp, blant annet gjennom musikken.

Les også: Vil ikke romantisere selvmord: – Vi viser ensomheten

Marie Blokhus debuterte som skuespiller i stykket «Unge Werther lidingar» på den samme scenen for et tiår siden, da i et ensemblespill i rollen som Lotte, hun som er gjenstand for Werthers grenseløse forelskelse. Nå er hun alene på en mørk scene som Werther selv, med et ekstrakt av teksten, kun opplyst av lommelykt, lyskaster eller glansen fra en diskokule.

Med hvit tusj tegner hun mer eller mindre jevne sirkler på det beksvarte gulvet som illustrerer de ulike datoene i handlingen og jeg-ets sinnsstemning. Dette blir tidsangivelser for Werthers forelskelse i Lotte og videre inn i fortvilelsen etter at hennes forlovede Arthur dukker opp ved hennes side.

Les også: Anmeldelse «Menneske, kjære menneske»: Brenner til siste dikt

Skikkelsene som skal bli så avgjørende for Werthers videre valg er imidlertid vage, tekstutvalget tatt i betraktning. Blokhus fokuserer i større grad på de hysteriske, nærmest euforiske oppturene og omrissene av de svarte depresjonene, enn på en lineær handling.

Dessverre makter hun ikke å understreke spennet mellom ytterpunktene i så sterk grad som intensjonene legger opp til.

Les også: Anmeldelse «Lykkedager»: Begravet i lykke

Det er en kraftprestasjon å bære en så sentral tekst som en monolog, og Blokhus har sterk tilstedeværelse til tross for at hun har få hjelpemidler utover de enkle rekvisittene og musikklippene som varierer sterkt i lengde og betoning.

Gamle opptak med NRKs trim for eldre-programmer gir absurde assosiasjoner til tiden som går i sirkler, mens hettegenser og briller og et til tider overstadig kroppsspråk blir overtydelige henvisninger til våre dagers mest omtalte unge person i offentligheten, Billie Eilish i blant annet videoen «Bad Guy».

Hun er et eksempel på de få som opplever et søkelys ingen utenforstående kan forestille seg, men som mange likevel strekker seg etter i beundring.

Akkurat hvor Blokhus og Ramberg vil med denne referansen er uklar, men den føyer seg inn i den evige diskusjonen rundt ytre press på unge sinn. I mer konkret forstand blir Kurt Cobain framhevet – også gjennom valg av kostyme – men særlig ved bruken av «Smells Like Teen Spirit»-låta.

Radka Toneff og St. Thomas, to artister som begge skal ha valgt å avslutte livet, er blant flere andre musikalske henvisninger som understreker den dystre og i sammenhengen svakt «spektakulære» symbolikken. Det føles unødvendig billig.

Les også: Best på teaterscenen nå

Slike valg bidrar til at «Werther» framstår som en blek og litt enkel tolkning av lidelsen og sammenbruddet Werther gjennomgår. Blokhus får fint fram de overivrige, anmassende og «gira» oppturene.

Hun er en skuespiller som vi vet kan framheve ytterkantene av menneskesinnet, men i denne oppsetningen blir teksten bedre enn tolkningen, særlig når det butter og den euforiske tilstanden til et menneske på randen tilter i den retningen Goethes Werther gjør.

Det Goethe beskriver som «Dette tomrommet! Dette forferdelege tomrommet som eg kjenner her inne i brystet.» Det fine grepet med sirklene, strekene, firkantene og på et tidspunkt hjertet på gulvet, skal trolig vise til psykiatriske termer på en sinnstilstand i endring, men dette springer ikke tydelig nok fram i Blokhus valgte spillestil.

Les også: «Chess» går av med seieren til slutt

Derfor blir Nirvanas «Smells Like Teen Spirirt» og Billie Eilish-referansen kun overtydelige effekter som på en litt misforstått måte skal bringe teksten inn i den umiddelbare samtiden. «Må det verkeleg vera slik at det som gir mennesket lykke, også blir kjelde til menneskets ulykke?» spør Werther.

Blokhus jubler fram lykken og gjør den tidvis direkte komisk, og kanskje er det i komedien at «menneskets ulykke» glipper i tolkningsgrunnlaget, at det dypt menneskelige i Werthers tragiske valg ikke lar seg mane tilstrekkelig fram.

Valgene tatt i betraktning står man igjen med en rystende god tekst, men som ikke bærer denne langt over timen lange sceniske framstillingen.