Kultur

Bjarne Melgaard: Har han sluttet å provosere?

Det eneste som provoserer ved Bjarne Melgaards nye utstilling er at du blir gusten i huden på grunn av det rosa lyset som oversvømmer galleriet.

Dagsavisen anmelder

UTSTILLING

Bjarne Melgaard

«Regionalt norsk maleri, Nanna og Frigg microdoserer og en ny roman»

Galleri Brandstrup

Til 22. desember

Det er ikke en eneste penis eller narkotikasprøyte å se i de tolv nye maleriene (pluss fem mindre på kontoret) i Galleri Brandstrup. Bjarne Melgaard er blitt 51 år, og i flere avisartikler påpekes det at han lever et nytt og roligere liv etter at han flyttet hjem til Oslo. Han sier også at dopmisbruket har forårsaket masse bortkastet tid og energi. I portrettintervjuene tegnes det et bilde av ham som et nytt og bedre menneske.

«Kunst skal provosere» er et ganske vanlig utsagn. Men denne gangen er Bjarne Melgaards malerier ufarlige grensende til det idylliske. Vi har sett det før med hans «Pink Panther»-serie, men for få år siden ville knapt noen trodd at han skulle lage en hel maleriutstilling med (relativt) harmløse motiver inkludert søte hunder. Føy til en stolt forfatterfigur som går rundt med sin «Ny bok» høyt hevet, og bildet er nær komplett. Bjarne Melgaard skal visstnok jobbe på en roman. Skal vi tro påskriftene i maleriene skal den hete «De etterlatte» og representere «ny ulykkelig litteratur».

Les også: Melgaard endrer planer for «dødshuset»

De manglende provokasjonene ser ikke ut til å skremme kunstsamlerne. Utstillingen er nesten utsolgt. Det er nok personer som er villige til å betale opptil 425.000 kroner. Det morsomme er at det samtidig er tre store malerier, en stor tegning og en liten akvarell til salgs på auksjon hos Blomqvist tirsdag 11. desember, og prisene mye lavere. Den høyeste vurderingen er 280 000 kroner for «Untitled (Sad Cockmonster)» fra 2008. Slår du til får du et maleri som måler 3x2 meter, omtrent dobbelt så stort som utstillingens malerier priset til 390.000 kroner. Hvis vi skal legge kvadratmeterprisen til grunn ville det største maleriet på auksjonen kostet cirka 790.000 kroner i Galleri Brandstrup. (Det legges til 22 prosent kommisjon på tilslagsprisen ved en auksjon, inkludert 5-prosentavgiften som også må betales i galleriet.)

Les også: Steinar Jakobsen: Norsk malerkunsts «wonderboy»

Det åpenbare spørsmålet blir da om kvaliteten på de nye maleriene er så mye bedre at de vil holde seg i pris i annenhåndsmarkedet? Det skal ikke legges skjul på at auksjonsmarkedet etter hvert er blitt veldig selektivt overfor Bjarne Melgaards kunst. De beste tingene oppnår gode priser. Men mye bæres også ut usolgt. Det andre, og like interessante spørsmålet, er om kvaliteten på de nye maleriene forsvarer prisgapet til de eldre? Det raske og overfladiske svaret er «Nei.» Men så enkelt er det selvfølgelig ikke. De eldre maleriene, og spesielt den store tegningen «Untitled (Dodi and the Bear)» fra 1998, har kvalitetene vi forbinder med Bjarne Melgaard. I tegningen er det minst 21 peniser, så provokasjonskraften er sikret. Samtidig er den preget av Melgaards karakteristiske strek, en tegnerisk kvalitet som gir ham et kunstnerisk særpreg og skarp kant. Jeg blir ikke lei av å betrakte Bjarne Melgaards strek. Når den da, slik det er i verkene hos Blomqvist, kombineres med fascinerende motiver og koloristisk bravur er jeg ikke i tvil om kunstnerens kvaliteter.

Les også: Fotograferer kroppen som slagmark

Utstillingen hos Galleri Brandstrup skal være den første rene maleriutstillingen Bjarne Melgaard viser i Oslo på 16 år. Det stemmer sikkert, selv om han ikke akkurat har ligget på latsiden. I januar i år åpnet han og Sverre Bjertnes en stor utstilling i to Oslo-gallerier, med både malerier, grafikk og skulpturer som de hadde laget sammen. Han har også hatt andre utstillinger, og i oktober viste han flere malerier av samme type som han viser hos Brandstrup på kunstmessen Frieze i London. Der hadde hans New York-galleri fått en av de beste plassene på messen, like innenfor hovedinngangen.

Det som gjør at den nye utstillingen skiller seg ut er måten han behandler streken på. Maleriene har fortsatt kunstnerens karakteristiske uttrykk. Men samtidig som helheten ivaretar hans billedmessige univers, er det kommet til et nytt element som markerer en utvikling. Det er så enkelt som at streken har fått en sikksakkform. Det er godt mulig at Bjarne Melgaard har brukt sikksakkstreker også tidligere, men jeg kan ikke huske å ha sett dem som et så gjennomgående og dominerende element. Det eneste stedet jeg finner det er i deler av den nevnte «Pink Panther»-serien, men der har sikksakkstrekene en annen funksjon. Det skal også legges til at han nå konsekvent bruker norsk i de mange, korte tekstene på maleriene. Det gjaldt også maleriene han viste på Frieze i London.

Les også: Mona K. Lalim: Skjønnheten i forfallet

Det avgjørende spørsmålet blir da om dette er nok til å opprettholde interessen, og om de nye maleriene er gode nok totalt sett? Sikksakkstrekene gir definitivt bildene en ny kvalitet. Og motivene er helt OK. Selv om hunder kledd opp i kjoler av mange vil bli oppfattet som søte, holder kunsten seg trygt på den «riktige» siden av definisjonsgrensen når det kommer til kunstnerisk relevans og aktualitet.

Det interessante med denne utstillingen er at vi ikke slipper unna provokasjonene. Men de færreste vil oppfatte dem som det. Bjarne Melgaards kunstneriske profil er, historisk sett, preget av åpenbare provokasjoner med dop og utagerende homoseksuell, til dels voldelig sex som definerende trend. Nå har han gått bort og blitt subtil. De visuelle provokasjonene er borte. Men de har funnet veien inn i tekstene. Utstillingstittelen og flere tekstlige hint i maleriene bruker begrepet «mikrodosering». Det finnes til og med et eget nettsted drevet av organisasjonen Emmasofia med ordet som adresse. Mikrodosering brukes om «å ta små doser, vanligvis med psykedelika som LSD eller psilocybin.»

Bjarne Melgaard er med andre ord ikke ferdig med dopet, og bruker kunsten til å propagandere for kontrollert bruk. Bruk av slike stoffer er som kjent forbudt i Norge. Noen vil sikkert mene at han burde straffeforfølges for dette, slik han ble anmeldt for barnepornografi i forbindelse med videoen «All Gym Queens Deserve to Die» som ble vist i Stockholm i 2000 og senere på Munchmuseet i Oslo. Videoen ble politianmeldt begge steder, men det kom aldri til rettssak. I dette tilfellet gjør han ikke noe galt. Å propagandere for og diskutere en sak er ikke ulovlig. Det må vi tåle. Da blir det et åpent spørsmål om du kan (eller vil) glede deg over kunsten – som viser seg å ikke være så tannløs likevel.

Les også: Plott inn søndagsturen