Skoleprosjektet i Zambia var omstridt i samtiden, men bygningene står fortsatt og blir brukt på ulikt vis. Arkitekt Gunnar Hyll og teamet hos Norconsult tegnet en systemløsning som ble bygget nytt og tilpasset eksisterende bygninger ved 70 skoler. FOTO: METTE TRONVOLL/NASJONALMUSEET – ARKITEKTUR

Bistandens arkitektur på godt og vondt

Norsk og nordisk bistandspolitikk har både positive og negative sider. Visste du at en del av norsk utviklingshjelp er arkitektur i verdensklasse?

 

ARKITEKTUR

«Forms of Freedom: African Independence and Nordic Models»

Nasjonalmuseet – Arkitektur, Oslo, 23/1 – 19/4

Av Lars Elton

Denne utstillingen graver fram nytt, historisk materiale som viser begge sider. Det er kanskje ikke slik at historien om norsk bistandspolitikk må skrives på ny. Men Nasjonalmuseets utstilling i Arkitekturmuseet, «Forms of Freedom: African Independence and Nordic Models» (som betyr «Varianter/former av frihet: Afrikansk uavhengighet og nordiske modeller») brøyter upløyd mark. Mye av det interessante materialet har vært ukjent, og det er dekkende å si at utstillingen, som nå er hentet hjem fra den nordiske paviljongen ved Arkitekturbiennalen i Venezia, presenterer glemte aspekter ved bistandspolitikken på 1960- og 70-tallet. Uansett vil det meste være nytt for et bredt publikum.

«Forms of Freedom» rommer både ett av norsk arkitekturhistories flotteste bygg og ett av bistandsarbeidets mest feilslåtte eksempler. Begge inngår i fortellingen om en tidvis naiv optimisme der den nordiske, sosialdemokratiske modellen skulle overføres til og inspirere tre nylig frigjorte, selvstendige stater i Øst-Afrika: Kenya, Tanzania og Zambia. Men, som utstillingen viser, hadde den politiske ideologien også noe for seg.

Solskinnshistorien er regjeringsbygget The Kenyatta International Conference Centre (KICC) i Nairobi, tegnet av «the tallest man in Africa», den norske arkitekten Karl Henrik Nøstvik. Da det ble åpnet i 1973 var det Øst-Afrikas høyeste bygg, noe som dels skyldtes at Verdensbanken besluttet å arrangere sin første konferanse på det afrikanske kontinent her. Dermed måtte bygget skjøtes på i høyden, fra 27 til 32 etasjer. En ekstra, langstrakt konferansebygning ble føyd til på motsatt side av den runde konferansesalen som rommer landets nasjonalforsamling.

KICC er blitt stående som et viktig symbolbygg. Det pryder den kenyanske 100-shillingseddelen og i 2012 ble det kåret som Kenyas viktigste bygning. President Kenyatta involverte seg personlig i byggingen, noe som har ført til at bygget blant mye annet omtales som «Kenyattas pekefinger». Tårnets sirkulære plan ga rom for en roterende restaurant på toppen. Tårnet ble bygget som den første glideforskalingen i Afrika, og det er benyttet den samme støpemetoden, naturbetong med innslag av småstein i støpen, som er benyttet i Høyblokken og Y-blok­­ken i Regjeringskvartalet i Oslo.

I den andre enden av skalaen finner vi fiskerifabrikken med fryseri ved Turkanasjøen i Kenya (1978). Den ble bygget i en ørken, i et område der folk ikke liker og heller ikke spiser fisk. Fryseriet ble aldri tatt i bruk, og anlegget ble betegnet som naiv overføring av en norsk modell som overhodet ikke fungerte i Afrika. Men arkitekt Nøstviks bygg var god arkitektur, og det blir fortsatt tatt vare på av lokalbefolkningen.

Et prosjekt som fortsatt viser seg å fungere, men som i samtiden ble sett på som aparte og fremmed i den lokale kulturen, er systemskolene i Zambia (1971-78). Norconsult og arkitekt Gunnar Hyll utviklet et enkelt byggesystem som ble tilpasset eksisterende bygninger ved 70 skoler, hvorav ni var helt nye, slik at det videregående utdanningssystemet kunne ut­­vides med 24 000 elever.

(Arkitektur-)historien er full av hull, og «Forms of Freedom» fyller et slikt hull. Først og fremst gir den Karl Henrik Nøstvik en sentral plass i norsk arkitekturhistorie, men den utvider også bildet vi har av norsk og nordisk bistandspolitikk.

Utstillingen er et samarbeid mellom Norge, Sverige og Finland. Siden Nasjonalmuseet i Norge hadde hovedansvaret er de to andre landene svakere representert. Den kom i stand fordi kuratorene fikk en utfordring av fjorårets hovedkurator for Venezia-biennalen, den nederlandske arkitekten Rem Koolhaas. Han ønsket å se på hvordan modernistisk arkitektur var blitt absorbert i samfunnet i perioden 1914 til 2014. Modernismen har hatt enorm, global gjennomslagskraft i det 20. århundre, og «the international style» er blitt et begrep for en arkitektonisk stil som mange karakteriserer som pregløs. Utstillingen ble til etter intens forskning på kort tid, og først til sommeren vil arbeidet bli oppsummert i en katalog.

Arkitekturbiennalen i Venezia er svær, og den nordiske utstillingen var én av 66 nasjonale paviljonger. Her får publikum bedre tid til å fordype seg. Forholdene er annerledes i Arkitekturmuseets paviljong enn i Sverre Fehns paviljong i Venezia (han har tegnet begge). Det er bedre plass mellom utstillingsarkitekt Gro Bonesmos arkiv-vegger. Det er lettere å se det som står høyt på veggene, og designens fine detaljer kommer bedre til sin rett. Helheten med videoskjermer og fotografier fungerer også bra, og det er blitt en utstilling som gir perspektiver og mulighet for fordypelse.