Film

Binoche tar regien

- Det vanskeligste med denne filmen var all kranglingen med Erik Poppe, sier europeisk films store stjerne Juliette Binoche. Som har en regissør i magen.

- Jeg synes ikke lyset er så bra her, sier Juliette Binoche, og dirigerer Dagsavisens fotograf opp i vinduskarmen, mens hun selv tar plass på gulvet ved siden av sofaen, så lyset skal falle riktig.

Hun er i Oslo for å fortelle om sin hovedrolle i den norske storfilmen «Tusen ganger god natt», regissert av Erik Poppe. Binoche spiller krigsfotograf som forlater mann og barn for å jobbe i risikosoner.

- Regissere ja, det kunne jeg lett gjort! stråler Binoche, når hun setter seg ned igjen, etter å ha kommandert ferdig på fotografen.

- «Hvorfor regisserer du ikke film selv», blir jeg stadig spurt. Jeg trenger ikke, svarer jeg da. Jeg regisserer hele tida på filmsettet. Den eneste forskjellen er at jeg ikke er i klipperommet. Det er der regissøren tar over, sier Binoche.

Hun er en av europeisk films store skuespillere, hun ble verdensberømt gjennom rollene i «Tilværelsens uutholdelige letthet» (1988) og «Den engelske pasienten» (1996), hun har arbeidet med alle de store europeiske regissørene fra Godard og Kieslowski til Leo Carax, Lasse Hallström, Michael Haneke, for å nevne noen. Hvordan rangerer hun Erik Poppe i dette selskapet?

- Rangere? Hvorfor det? Jeg gir ikke karakterer til noen. Han er annerledes fra andre regissører jeg har jobbet med. Jeg likte å jobbe med ham, begynner Binoche.

- Men Erik og jeg hadde masse konflikter. Det var det vanskeligste med å gjøre denne filmen, all kranglingen før vi startet opptakene. Jeg måtte mase og mase på ham for at manuset skulle bli mer virkelighetstro, sier Binoche.

- Særlig etter at jeg hadde vært og snakket med krigsfotografer, og fått vite masse som jeg tok med tilbake til Erik Poppe - som jo selv har vært krigsfotograf. «Vi må gjøre det sånn», sa jeg, så svarte han «ja». Men dagen etter hadde han ikke endret det vi var enige om. Og motstanden hans gjorde meg enda mer innbitt! Manuset ble endret helt fram til opptaksstart, det var slitsomt, jeg var veldig sint før innspillingen startet, medgir Binoche.

- Men da innspillingen først var i gang, gikk det av seg selv, da kunne jeg fordype meg i rollen min og bare la det gå sin gang. Om jeg ville jobbet med Erik Poppe igjen? (kort tenkepause) Ja, det tror jeg. Men da måtte han vært enig med meg om manus først, smiler hun.

- Jeg er ikke redd for konfrontasjon. Jeg er ingen lydig soldat. Det har jeg aldri vært. På filmsettet er det ikke en far jeg trenger, en som sier hva jeg skal gjøre og ber meg være stille. Jeg trenger å danse med regissøren, vi må ha samspill, kunstnerisk og menneskelig interaksjon. Og det hadde jeg med Erik.

Mor, ikke gud

Filmen er spilt inn i både Kenya og Afghanistan, med assistanse fra blant annet Flyktninghjelpen. Rollefiguren til Binoche slites mellom trangen til å dra ut og jobbe i krigssoner, og behovet for å ta vare på familien. I filmen sier Binoches fotograf at hun tar bilder for å gjøre verden oppmerksom på krig og lidelser, mens ektemannen hevder hun oppsøker fare av egoistiske grunner.

- Dette er en uløselig konflikt. Hun har en trang til å gjøre noe eksepsjonelt, det er klart det er for hennes egen del, samtidig har hun et større mål, sier Binoche.

- Jeg kan kjenne meg igjen i lidenskapen hennes, og trangen til å uttrykke noe, dilemmaene det skaper. Jeg har behov for å gi mine erfaringer et kunstnerisk uttrykk. Jeg reiser mye, jobber over hele verden, samtidig må jeg være mor, man må kombinere disse tingene. Du blir ikke helt kvitt skyldfølelsen, samtidig som du trenger å få utløp for lidenskapen. Men man lærer seg måter å takle det på, sier Binoche, som har barn på 13 og 20 år.

- Jeg har tatt med barna ut i verden, funnet skoler for dem der jeg har måttet jobbe, latt dem oppleve nye land og møte nye folk. Det tror jeg er bra. Samtidig er du er bare en mor eller en far, du er jo ikke Gud, du kan ikke oppfylle alle barnas behov, fastslår Binoche.

Freudiansk glipp

Binoche har et jevnt høyt tempo på to-tre filmer årlig, og har spilt i en rekke kontroversielle filmer de siste par årene, blant annet i David Cronenberg-filmatiseringen «Cosmopolis», hun har spilt journalist som undersøker prostitusjonsmiljøer i franske «Elles», hun har spilt kunstner på mentalsykehus i «Camille Claudel 1915» - «et eneste langt skrik av en rolle», skrev Dagsavisens Mode Steinkjer etter visningen på filmfestivalen i Berlin tidligere i år.

- I det siste har jeg spilt flere roller som kunstnerpersonligheter - jeg er fotograf i denne filmen, skulptør i «Camille ...», i den nye filmen til Oliver Assayas er jeg en skuespiller - som nekter å spille rollen hun har fått. Dette er veldig brennende, intense kunstnerskikkelser. Det kan jo være tilfeldig, men jeg tror ikke på tilfeldigheter.

Gjennom karrieren har Binoche også gjort flere større Hollywood-filmer, men nå har hun spilt i sin første gigantbudsjetts actionfilm: I den kommende nyinnspillingen av monsterfilmen «Godzilla».

- Det var moro, jeg er ikke vant til den typen film. Jeg merket et helt annet press der, med tre produsenter som hele tida overvåket innspillingen, og masse folk som målte opp alt veldig nøyaktig for spesialeffektenes skyld. Men regissøren var fin, han ga meg rom for å improvisere. Jeg spurte hvordan han klarte å holde seg så rolig midt i alt dette. «Du skulle bare visst. Inni meg koker det», sa han. Hva jeg spiller? Min rolle er heltens kone ... nei, heltens mor! Det var en svært freudiansk forsnakkelse!! Ha ha ha!!!

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen