Best på scenen

«Kaos er nabo til Gud»

(Nationaltheatret)

Kjersti Horns innovative og kompromissløse oppsetning av «Kaos er nabo til Gud» var en malurtbesk oppfølger til «Natten er dagens mor» (2015), om familien som går til grunne. Sammen med «Stillheten» danner de to stykkene en løs trilogi der Lars Norén uten biografiske omsvøp dissekerer egen familie og oppvekst. Sjelden har teater vært så rått og blottstillende, en tre timer lang nedstigning i en pøl av fortiet råttenskap og patetiske forsøk på miner til slett spill, men løgnene gjennomsyrer absolutt alt og sårskorpene rives av i psykologiske, voldelige rundkast av hat og ilsk turbulens.

«Heisenberg» (Det Norske Teatret)

To skuespilleres triumfferd gjennom en tekst preget av dulgte følelser, overraskelser og et lag av knasende usikkerhet som bidrar til nettopp den dybden en slik fortelling trenger. Om en kvinne på 39 og en mann på 72 som tross aldersforskjellen finner holdepunkter hos hverandre de ikke greier å fri seg fra. Teksten river, napper og underholder, og mest av alt er det imponerende skuespill av Marie Blokhus og Bjørn Flobergs.

«Renset» (Nationaltheatret)

Den britiske dramatikeren Sarah Kane tok sitt eget liv i 1999, 28 år gammel. Men de nattsvarte demonene hun kjempet mot lever videre gjennom en intens knyttneve teatertekster, hvorav «Renset» er et vondt og estetisk overskudd av et mareritt, hvor kjærlighet, rus, galskap og selvfornedrelse dissekeres med kirurgisk presisjon. Oskar Korsunovas tolkning var vond og vakker, ikke uten lyter og estetiske egotripper, men likevel en teateropplevelse som satte seg i kroppen som en gnagende demon.

«Edda» (Det Norske Teatret)

Det gnistrer, tordner og latterliggjøres når Robert Wilsons «Edda» basert på Jon Fosses dramatikk ryster guder og æser til de går til grunne. Dette var den norrøne mytologien slik du aldri har sett den framstilt før, fjernt fra det opphøyde, det naturalistiske eller det mytisk altoverskyggende. Outrert, abstrakt og framfor alt Robert Wilson. Med «Edda» søker han sannhet og mening i nåtiden, galgenhumoristisk og helsvart, men ikke uten en aldri så liten strime av håp.

«Røff» (Det Norske Teatret)

Bjørn Sundquist regidebuterte med tre små Samuel Beckett-stykker med håpløshetens riddere i sentrum og en påminnelse om at livsgnisten er seigere enn overgivelsen. Eller som den blinde tiggeren forklarer når den enbeinte spør han om hvorfor han ikke ender sitt eget liv: jeg er ikke ulykkelig nok. At Bjørn Sundquist har et bankende varmt hjerte for dramatikerens søken etter de minste strimene av lys er det ingen tvil om. «Røff 2» var for eksempel en ravnsvart klassisk «noir» rundt ensomhet og livets absurditeter, som i likhet med «Røff I» viser en uhyre finstemt sans for detaljer, talende kroppsspråk og nyanserte motsetninger.

«1984» (Torshovteatret)

George Orwells «1984» som teater er det hittil mest vellykkede av stykkene den nåværende Torshovgruppa har satt. Med temaet science fiction som rød tråd har ensemblet lykkes godt med å lage skremmende, aktuelle, ettertenksomme og såre framtidsfabler med både alvorlig og komisk tilsnitt, hvorav «Nostalgi 2175» og Karel Capeks «R.U.R.» hadde øyeblikk av storhet. Best så langt i serien som fortsetter i 2018 er britiske Robert Icke og Duncan Macmillans i sammenhengen brutale sceneversjon av George Orwells klassiker «1984», som bringer urovekkende skygger fra nærliggende konflikter, styresett og menneskerettighetsbrudd, iscenesatt med gruvekkende autentisitet og intim intensitet.

«Kongen dør» (Nationaltheatret)

Styrtmorsomt og aktuelt Eugene Ionesco-stykke om makt og avmakt i alle sjatteringer. En briljant Jan Sælid i rollen som døende diktatorisk konge og en herlig nostalgitripp dessuten for den som fulgte regissør Stein Winge og scenograf Tine Schwab på 1990-tallet.

«Jerada» (Carte Blanche, Operaen)

Dansere som kontinuerlig snurrer om sin egen akse rundt i rommet. Så renskåret, så krevende. Forestillingen inviterer oss på meditativt vis inn til noe av det mest grunnleggende i tilværelsen; sirkelen, individenes krets om seg selv og i fellesskapet. Det enkleste på sitt aller beste. Forestillingen fikk en velfortjent Kritikerpris for 2017.

«11 år» (Det Norske Teatret)

Goksøyr og Martens’ nære og og vonde dokudrama om mobbing, om et barns selvmord og voksnes ansvarsfraskrivelse. Når man får all lyd direkte inn i ørene gjennom øreklokker, sittende på stillaser høyt over scenografiens skolegård, er det praktisk talt umulig å flykte fra realitetene. Goksøyr og Martens beste stykke hittil, og et av årets viktigste på en norsk scene.

«Stilla liv» (Elverket, Dramaten)

En saga av Lars Norén som spenner over hundre år – uten en eneste replikk. Det er som å se en serie av gamle fotografier i bevegelse, der fødsel, død og livsritualer avløser hverandre. Hemmeligheter og livets plutselige vendinger skaper sprekker og skjevheter i den jevne strømmen av slekters gang. Stille, annerledes og nydelig – og umiskjennelig Norénsk. Må settes opp på en norsk scene snarest!

«Nils Klims reise til underverdenen» (Torshovteatret)

Ny og bearbeidet versjon av Ludvig Holbergs roman, der Nils Klim er en gutt på 10 år som får lære seg ett og annet om livet på utradisjonelt vis. Holbergs univers er ypperlig tilpasset de yngste, med en blanding av lun og gæren humor og en scenografi som ved hjelp av papp og digitale løsninger gir følelsen av at vi får være med på barnets egen lek frem mot nye innsikter.

«Som dere vil» (Nationaltheatret)

Et disco-fyrverkeri av en forestilling med ville «renessanse»-kostymer, uvanlige scenografiske løsninger og et knippe outrerte karakterer. Regissør Sigrid Strøm Reibo gjør på pedagogisk vis en kompleks historie enkel å følge, slik at publikum bare kan nyte alt som skjer av forviklinger og gøy. Shakespeare har sjelden vært morsommere på en norsk scene, og Sigrid Strøm Reibo fikk Heddaprisen for blant annet denne forestillingen.