Bernhoft roper ut og holder kjeft

Jarle Bernhoft er en av Norges mest suksessrike popsangere i moderne tid. Passelig godt kjent i utlandet også. Han nyter visst å ikke vite hva han egentlig vil.

– Jeg følte et press på at de nye sangene må være bra. Jeg brukte lang tid på å deale med det, og senke skuldrene. Min læresetning nå er å senke skuldrene og gi beng. Livet er fylt med andre ting. Jeg har hengt med guttungen, og tenkt over hva jeg holder på med, sier Jarle Bernhoft.

Gir fingeren

Bernhofts forrige album «Islander» ble nominert til Grammy for beste r’n’b-utgivelse i USA i 2014. Som første ikke amerikanske artist, i en uramerikansk klasse. Dette åpnet for helt nye muligheter på det amerikanske markedet. Som Bernhoft ikke tar tak i sånn umiddelbart. Tvert imot. Han flyttet fra New York.

– Dette handlet om jordnære ting, som valg av skole for sønnen min. Jeg har jo røttene mine i Oslo. Det er her jeg føler at jeg skal bo. Jeg skulle sikkert kapitalisert på det ene eller det andre. Jeg må bare gi i fingeren til de forventningene. Jeg har ikke så lyst til at dette skal være en svær ting.

– Jeg identifiserer meg ikke som en som spiller i Oslo Spektrum. Mer som en strevende kunstner som spiller for 300 og sliter med å få endene til å møtes. Jeg er veldig glad i oppmerksomhet og å stå på en scene, men jeg må ha det motsatte også. Derfor var det godt å flytte til USA da jeg var blitt et kjent fjes her hjemme.

– Men samtidig gikk du rundt med et tydelig image som ikke var til å ta feil av. Dette henger ikke sammen?

– Det er ingenting som rimer. Det er litt kult det også,

– Det høres ikke ut som du vet hva du vil?

– Jeg har alltid vært usikker på hva jeg vil. Noen får et kick av stor tristesse i livet. Andre søker nye høyder og suksesser. Jeg er mest kreativ når jeg er totalt forvirret. Når kursen stakes ut stopper det opp for meg, sier Bernhoft.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Traff planken

Bernhoft bodde i USA under de store urolighetene i 2014, da politidrapene på flere svarte unggutter brakte gamle rasekonflikter til overflaten. Den gangen trodde han at disse inntrykkene kom til å prege de neste sangene han skulle lage. Det har de også gjort.

– Sånt er utrolig tricky å skrive om. Uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det blir jeg en outsider. Som bleik soulsanger traff jeg planken med å være i USA der og da. Det var like viktig for meg som det må ha vært å være singer/songwriter i San Francisco i 1967. USA møtte sin egen rasisme i døra så veldig. Soulmusikken har vært en katalysator for bevisstheten i en hel befolkningsgruppe i USA. Nå ble den andre gruppa bevisst på at den musikken ikke bare var fantasi. Nå vet hele USA «what’s going on», sier Bernhoft. Som snakker videre om den seneste «Star Wars»-filmen, med en svart mann i hovedrollen.

– I en helt vanlig rolle, ikke som et «colorful black element». Det måtte kanskje skje i et så massivt kulturelt fenomen som «Star Wars» for at det kunne funke. Ellers ville det kanskje støte bort for mange.

– En kvinne hadde den andre hovedrollen. Det var nesten et paradigmeskifte?

– Det kan bli det, tror Bernhoft.

Les portrett med Jarle Bernhoft: Soulsikker

Den norske folkesjela

Mellom forrige album i forfjor, og den nye EPen, har Bernhoft bare gitt ut sangen «Everyone’s A Stranger», for NRKs «Dugnad for flyktningene».

– Dette er en annen ting som har skaket meg, de forskjellige bølgene av norske holdninger. Først en kjempebølge av solidaritet med flyktningene, som så gikk over i noe ... annet, som igjen ble reflektert i meningsmålingene. Det er interessant å se hva som skjer med den norske folkesjela.

I alt alvoret med store samfunnsmessige perspektiver har Bernhoft også funnet plass på den nye EPen til det han kaller en «jeg har driti meg ut, ta meg tilbake»-låt. Som også kan være alvorlig nok. Er den selvbiografisk?

– Der er jeg taus. Den er i alle fall biografisk.

Ingen spydspiss

I et intervju i Aftenposten lørdag sa kulturminister Linda Hofstad Helleland at hun helst hører på norske artister som gjør det godt i utlandet. Bernhoft var ikke blant dem som ble spesifikt nevnt. Burde han vært det?

– Nei. Det har jeg ingen ønsker om. Jeg vil ikke være en spydspiss for norsk kultur. Kultur som næring, hva er det? Å gjøre det bra, eller bare å tjene masse spenn, spør Bernhoft. Som har sitt eget plateselskap, og lisensierer ut innspillingene sine til større selskap i åtte-ni land. Han har derfor lov til å si nei til alt han ikke vil være med på.

– Det er likevel ikke sånn at jeg på trass ikke hører på hva noen andre sier. Men jeg kommer ikke til å begynne å lage tropical house.

Sterke opplevelser

Vi snakker heller om soullegendene Sly & The Family Stone, som Bernhoft synes det er mye morsommere å diskutere enn seg selv.

– Uten Sly, ingen Prince, sier han, før Christer Falck kommer forbi, og får Bernhoft til å bli med på en hyllestkonsert til Prince. Hvis det passer.

Lørdag spiller Bernhoft i Balestrand. Neste uke er det Philadelphia, Chicago og Minneapolis.

– Dette er en god … dikotomi, er det ikke det heter? Men det ene er ikke bedre enn det andre. Jeg tror forresten det kommer like mange for å høre meg i Balestrand som i Boston.

Det er likevel et stykke fra hotellet i Balestrand til Bowery Ballroom i New York to uker etter. Eller legendariske Apollo Theatre, som Bernhoft også har vært innom på sin vei.

– Jeg var der to dager etter terrorangrepet på Bataclan. Jeg var usikker på hvordan folk i New York ville reagere, om de kom, eller var redde. Så ble det helt fantastisk. Samholdet ble en ufattelig sterk opplevelse, sier Bernhoft. Som også fylte Bataclan selv, for to år siden, og sendte ut et eget bilde fra konsertstedet etter terroren.

– Noen ganger spør jeg meg selv om det er noen mening i det jeg holder på med, eller om det bare er selvforherligelse. Så kan jeg se tilbake på det bildet. Jeg ser stemningen som var der. Jeg har vært med på å spre glede. Dette gjør jeg som en jobb. I en sånn situasjon blir det viktig.