Kultur

Bergen mot Oslo

Kakkmaddafakka kan være et av landets mest misforståtte band. Spesielt av kultureliten i Oslo. I Roskilde viste de at de tilhører de beste.

Bilde 1 av 3

ROSKILDE (Dagsavisen): Kakkmaddafakka startet ettermiddagen i Roskilde med en festforestilling for flere tusen. Med musikk som er helt annerledes enn gruppenavnet antyder: Vennligsinnede sanger med sterke innslag av disco, funk og annen dansepop, som er nødt til å skape godt humør. Selv om det striregner utenfor teltet gjennom hele konserten, slik det passer seg når et band fra Bergen står på scenen. Deres foretrukne coverlåt er Haddaways «What Is love», framført helt uten ironi, men med desto større glede.

Les også: - Det er surrealistisk å få spille på Roskilde

Roskilde var målet

Før konserten forteller sanger og gitarist Axel Vindenes at han ikke har vært i Roskilde siden 2006.

– Da bestemte jeg meg for å ikke komme tilbake før jeg spiller der selv. Kakkmaddafakka ble startet for å spille i Roskilde, sier Vindenes.

Senere på dagen modererer han dette litt, innrømmer at bandet var i gang den gangen, men at det var i Roskilde han forsto hvor langt de skulle drive det til. Nå var de endelig der, til deres egen og publikums store tilfredsstillelse.

– Etter at vi har spilt på nesten alle andre festivaler. I alle fall føles det som vi har gjort det.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Ødelegger dannelsen

Hvis vi skal måle etter oppslutningen, stemningen og allsangen i Roskilde må Kakkmaddafakka være Norges mest undervurderte band, i forhold til den offentlige oppmerksomheten de får. De ga ut sitt tredje album i vår, og ble for første gang anmeldt her i avisen. «Et over gjennomsnittet attraktivt album», sto det i en 5-poengs anmeldelse av «KFM». Men de har fått lite oppmerksomhet i forhold til innsatsen. Det synes de selv også.

– Kan det være på grunn av navnet?

– Det er vel ikke verre enn Turboneger? Du er ikke den første som sier dette, men Oslo sliter med bedrevitere. Kulturjournalistikken ødelegger dannelsen til det norske folk, sier Vindenes, før han erklærer kulturjournalistikken for å være død og begravet.

– Norge har fått et nyliberalt syn på kultur. Vi har hatt ti år med Idol og Urørt. Alt skal inn i konkurranser, og det har veldig negativ innvirkning. I løpet av disse ti årene har det ikke kommet et eneste kult nytt osloband, mener han.

Les også: Norsk rock midt i gata

Folkets valg

– I Oslo er vi ikke blitt akseptert av andre enn folket, sier Axel Vindenes. At Kakkmaddafakka spiller på Sentrum Scene til høsten understreker at denne gruppa er større enn mange tror.

– Kulturjournalister i Oslo er ekstremt navlebeskuende. De flokker seg rundt ett og ett nytt band, Karpe Diem og Highasakite, side opp og side ned, stakkars dem som skal leve opp til sånn en hype. Vi har aldri hatt en eneste låt på A-lista på P3 noensinne. Eva & The Heartmaker har hatt ti, de er mye i media hele tida, men vet du hvor mange billetter de selger når de kommer ut i landet, spør Vindenes.

Det gjør vi ikke, og har ikke anledning til å sjekke tallene han antyder. Vi er tross alt på festival. På tross av Kakkmaddafakkas omgjengelige musikk høres de ut som et band i opposisjon?

– Selvfølgelig. Vi står for kvalitet selv om vi ikke kommer i avisene. Men vi selger flere billetter enn de fleste osloband. Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt hvis et band hadde kommet fra Oslo til Bergen og vært større enn oss. Det hadde jeg ikke tålt!

– Hvorfor er det blitt sånn?

– Vi lager sanger som handler om noe. Erlend Øye har vært produsenten vår i mange år. Han lærte oss å lage musikk som ikke er fjas. Før spilte vi litt reggae og litt afrikansk musikk og litt hip hop, vi lagde mange lyder, nå spiller vi bare sammen og lager vår egen lyd.

Slik saken står, spiller Kakkmaddafakka mest i utlandet, mellom 70 og 100 jobber i året, mens de norske kan telles på én hånd.

– I Tyskland spiller vi for tusen mennesker i snitt på hver konsert. Det er først i år vi har begynt å spille i Norge, forteller gruppa, som tar seg fri fredag for å være igjen i Roskilde en dag og nyte livet.

– Jeg har ikke vært på noen andre festivaler som kan sammenlignes. Stemningen, gleden, bookingen, alle festivaler burde lære av rundbøyeligheten her. Et par dager der ikke alt er som vanlig. Alle er innforstått med at det skal være en viss orden, men en viss uorden også.

Les også: Hun er godt skodd for festivalsommeren

Mer fra Dagsavisen