Stuart Murdoch bruker Belle And Sebastian som terapi vanskelige tider. FOTO: MATADOR RECORDS

Belle and Sebastian til Øya

Den skotske gruppa Belle and Sebastian er klare for Øyafestivalen til sommeren. Og nå kommer deres første plate på fire år.

– Belle and Sebastian har vært en berg-og-dalbane. Jeg hadde aldri ventet at vi skulle vare så lenge. Nå kommer vi oss ikke lenger av, forteller Stuart Murdock. Gruppa hans spiller på åpningsdagen på Øya-festivalen, onsdag 12. august. Deres første konsert i Oslo på fire år. Det er også fire år siden deres forrige plate, men neste mandag er de tilbake med albumet som heter «Girls In Peacetime Want To Dance».

Danser med publikum

– Vi gleder oss til å gjøre konserter nå. Det kommer til å bli mye dansing på scenen. Vi ser også fram til å spille på festival i Norge igjen. Det pleier å være hyggelig der, ikke som å stå og spille for et rockepublikum langt ute på et jorde.

Belle and Sebastian oppsto rundt et college i Glasgow, der musikklinja i 1996 ga ut deres album «Tigermilk» i tusen eksemplarer, nærmest som en semesteroppgave. Bare noen hundre fant veien til butikkene, halvparten gikk til presse og radio, og Belle and Sebastian begynte fort å bli snakket om. Senere i 1996 kom albumet «If You're Feeling Sinister» til alle som ville ha det. Som fort ble mange.

Mysterium

Gruppa var fortsatt et lite mysterium, fordi frontmannen Stuart Murdoch var så lite til stede. Første gangen vi snakket med dem var det bare trommeslageren som stilte opp. Eller kanskje var det manageren som tok telefonen, som vi hørte rykter om etterpå. Murdoch selv var ikke så ofte å se.

– Jeg har vært åpen om dette. At min helsetilstand holdt oss tilbake. Det viste seg at gruppa ikke tok skade av det. Jeg skrev mange sanger, vi fikk stor oppmerksomhet, så mine svakheter ble vår styrke. Jeg var fullt bestemt på å gjøre ting på min måte. Det gjorde oss til ei sta gruppe, og derfor forskjellige fra alle andre.

Åpningssangen på det nye albumet, «Nobodys Empire», er en åpenhjertig beskrivelse av tilstanden hans:

– Det er et sammendrag av livet tidlig på 90-året. Syk, på sykehus, før jeg møtte mine beste venner, forteller han.

– For å være ærlig hadde jeg det ikke så godt da jeg skrev de nye sangene heller. Helsa var dårlig, jeg hadde vært deprimert i et år. Det er det vanlige i denne delen av skriveprosessen. Å lage sanger er en renselse for meg.  De tar meg bort fra dagliglivet. Sangene begynner på et mørk sted, og ender oppløftende. Jeg har ikke råd til å skrive nedtrykte sanger, de må muntre meg opp, ellers må jeg legges inn. Ingenting får meg til å føle meg bedre enn å skrive sanger og tekster, forteller Murdoch.

Litteratur

Stilmessig er det nye albumet til Belle and Sebastian over alt i popmusikken.

– Jeg har vokst opp med alt dette. Musikken ligger i blodet og mitt DNA. En blanding av alt som er fint. Sangene høres likevel ut som Belle And Sebastian, uten å bli pastisjer av andre ting, mener  Murdoch.

– Sangen «The Everlasting Muse» høres ut som en stor hyllest til hele tradisjonen?

- Den første sangen jeg skrev for plata. Ikke om musikken i seg selv, men inspirasjonen, og å undres over hvor den kommer fra, forteller han. Her er også en sang kalt «Enter Sylvia Plath», med tittel som sender tankene til den amerikanske forfatteren som tok sitt eget liv i 1963. 

– Jeg ville skrive om et ungt menneske som blir frigjort av litteraturen, som  leser forfattere som  J.D. Salinger eller Jack Kerouac for første gang. og finner en ny mening med livet. Sangen er som et ønske om å rekke ut en hånd til Sylvia Plath og forandre hennes liv.

Soul og gospel

En stund fikk vi inntrykk av at Belle and Sebastian bare opererte på begrenset tid, og at det alltid var fare for at det var siste gang vi hørte dem. Ikke nå lenger.

– Jeg skulle ønsker vi kunne laget et nytt album med en gang, sier Murdoch.

– I 1996 hadde vi bare gjort det. Nå må vi ut og turnere også. Den gangen holdt vi oss hjemme i Glasgow og lagde nye plater i studio, som Abba på 70-tallet. Jeg elsker begge deler nå. Det er yin og yang.

Når man blir lei av det ene er det tid for det andre, synes   Stuart Murdoch. Som til slutt oppsummerer innholdet på «Girls In Peacetime Want To Dance» slik:

– Det er ei soulplate. Eller gospelplate, Jeg har lagt sjela mi i disse sangene mer enn noen gang før.