Nye takter

Bee Gees lever evig

Robin Gibb døde søndag, 62 år gammel. En av tidenes største popsangere. Bee Gees solgte 200 millioner plater, men har ikke den høye statusen de fortjener.

Robin Gibb hadde lenge vært alvorlig syk da han døde søndag. Han falt i koma like før urframførelsen av sitt store orkesterverk «Titanic Requiem» i april, men fikk bevisstheten igjen en liten periode før han gikk bort.

Robin Gibb var bare 17 år da Bee Gees slo igjennom i 1967. I noen år var de helt på høyde med The Beatles, både i listeplasseringer og gode sanger. Helt unikt regjerte de hitparadene i to tiår, med helt forskjellige sanger. Først med melankolsk, følelsesladet 60-tallspop, så som diskokonger på 70-tallet. Bee Gees er på en underlig måte ikke bare en av tidenes største popgrupper, men også den mest undervurderte. For dansegulvet var ikke stuerent i rockekretser på 70-tallet, og diskosuksessen tok fra dem en sentral plass i den allment aksepterte hvite pophistorien. Jeg har brukt mange klare dager og enda flere feberhete netter på å argumentere for at Bee Gees har hatt større innflytelse på popmusikken som vi kjenner den i dag enn Elvis, The Beatles eller noen andre. Reaksjonene fra mer rettroende pophistorikere varierer fra oppgitthet til overbærenhet.

Tvillingene Robin og Maurice Gibb og storebror Barry vokste opp i Manchester i England. De flyttet med familien til Australia, der de begynte å gi ut plater tidlig i tenårene, og kom tilbake til England i januar 1967. Der de slo gjennom den samme sommeren. Da opptrådte de også i Norge for første og siste gang - i et tv-opptak på St. Hanshaugen. NRK filmet gruppa med Robin Gibb som forsanger i «Close Another Door» mens folk gikk intetanende forbi og ikke visste at de var vitne til pophistorie i emning. Like etter ga Bee Gees ut «Massachusetts» på singel. Nummer én i Storbritannia, nummer én i Norge, men bare nummer 11 i USA, til tross for at den handlet om å lengte hjem til en amerikansk stat. Som de aldri hadde vært i, men jammen hørtes det sånn ut, så følsomt som Robin Gibb sang.

Bee Gees preget hitlistene på slutten av 60-tallet med sanger om gruveulykker («New York Mining Disaster»), dødsstraff («I‘ve Gotta Get A Message To You») og 1. mai («First Of May» - fødselsdagen til Barry Gibbs hund). Når alt kommer til alt, laget brødrene Gibb verdens beste sang på denne tida: Den nesten ufattelig såre og sørgmodige «To Love Somebody», opprinnelig skrevet for Otis Redding, som dessverre aldri rakk å spille den inn før han døde. «To Love Somebody» ble i stedet en hit for Nina Simone, og senere innspilt av så forskjellige artister som Flying Burrito Brothers, Lee Perrys Upsetters, Dusty Springfield, Janis Joplin og så mange andre at vi kunne fylt ut hele resten av denne sida.

Bee Gees var mer enn en lang rekke singelhits, selv om det «bare» er rundt 30 hitlåter folk flest kjenner til. De lagde også en lang rekke album som kom i skyggen av de store hitlåtene. Man trodde vel ikke at det gikk an å lage flere sanger som var like bra som disse. Men albumene deres er langt mer innholdsrike enn de har fått ære for. Kronen på verket ble «Odessa» fra 1969. Konseptalbumet som aldri ble fullført som konsept. Men som likevel har en vidunderlig rød tråd som først og fremst kan defineres som uimotståelig gode sanger. Brødrene Gibb hadde en melodisk teft som overgikk deres mer legendariske konkurrenter på hitlistene. Tekstene kunne være like ambisiøst velformulerte som hos de mest lyriske pop-poetene fra denne tidsalderen.

Robin Gibb sluttet i Bee Gees etter «Odessa» - kanskje fordi han var misfornøyd med at «First Of May» (som Barry sang) ble valgt som singel framfor «Lamplight», som han sang selv. Han startet umiddelbart en solokarriere og fikk en stor hit med «Saved By The Bell», som kunne ha vært en Bee Gees-sang så god som noen. Soloalbumet «Robin’s Reign» gjorde det ikke like bra. Robin skværet opp med brødrene sine og ble med i Bee Gees igjen. Han var forsanger da de fikk sin første nummer én i USA med «How Can You Mend A Broken Heart» i 1971. En sang som Al Green har gjort en fantastisk versjon av, men selv en av verdens beste soulsangere klarer ikke å overgå Robin Gibbs følsomme første vers i originalen. Barry Gibb synger resten, og når ikke helt opp til lillebroren.

Bee Gees klarte ikke å følge opp denne suksessen, men plateprodusentene Ahmet Ertegun og Arif Mardin foreslo et skritt til i retning soulmusikken. Sanger som «Jive Talking» og «You Should Be Dancing» ga dem nytt liv. I 1977 sto de bak mesteparten av musikken til filmen «Saturday Night Fever». Albumet var på førsteplass i USA i et halvt år. I 1978 var seks forskjellige sanger skrevet av brødrene Gibb på topp i USA 25 av de 32 første ukene. 25. mars hadde de skrevet fem av de ti øverste sangene på Billboards Hot 100. Større går det knapt nok an å bli. Baksmellen var uunngåelig. Bee Gees ble latterliggjort og parodiert. Hvite menn med svart musikk var ikke god tone. Bee Gees dominerte ikke like sterkt på 80-tallet, men de skrev slagere så det holdt: «Woman In Love» for Barbra Streisand, «Heartbreaker» for Dionne Warwick, «Chain Reaction» for Diana Ross og «Islands In The Stream» for Dolly Parton og Kenny Rogers var noen av dem.

Bee Gees fortsatte å gi ut plater fram til Maurice Gibb døde i 2003. Robin Gibb snakket siden ofte om å lage ei ny plate med Barry, men med hans død søndag er fortellingen om Bee Gees definitivt over. Et av de største kapitlene i pophistorien. Robin Gibb var sterkt preget av sykdom de siste årene, han avlyste en konsert i Oslo i fjor, men rakk å gjøre ferdig sitt «Titanic Requiem» i tide til 100-årsmarkeringen for skipets forlis i april. Dette verket avsluttes med at hans selv synger «Don’t Cry Alone», som ble hans siste sang. Ingen kunne gjøre det sentimentale mer innstendig over-bevisende enn Robin Gibb.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen