Høstutstillingen holder et høyt nivå og kan by på mange gode opplevelser. Anna Widéns hester er blant kunstverkene som berører, ikke minst fordi det har flere kvaliteter enn det man umiddelbart legger merke til.

Bedre og bedre år for år

Det er nærmest umulig å fastslå om én kollektiv utstilling er bedre eller dårligere enn den som var året før. Men årets utgave av Høstutstillingen scorer høyt.

 

KUNST

«Høstutstillingen 2016 – Statens 129. Kunstutstilling»

Kunstnernes hus, Oslo, 10/9 – 9/10

I enkelte kretser er Høstutstillingen like fullt gjenstand for utskjelling og forakt. I deler av kunstmiljøet er de så elitistiske at landets mest populære utstilling ikke er interessant å vurdere. Nettstedet Kunstkritikk.no har ikke anmeldt Høstutstillingen på flere år, og de vil nok ikke gjøre det i år heller. Redaktør Jonas Ekeberg deltok på et debattmøte onsdag kveld, og han mente Høstutstillingen hadde mistet sin betydning.

At utstillingen hadde 25.000 besøkende i fjor og er mange publikummeres første møte med samtidskunst synes å være uten betydning i disse kretsene. Ekspertene vil helst ha samtidskunsten for seg selv. Jo vanskeligere den er å forstå, dess bedre er det. På Høstutstillingen står kunsten i sammenheng, den formidles og den blir solgt. Det er jo ikke bra!

Det er ikke bare blant publikum at Høstutstillingen er populær. I år har juryen antatt 96 verk av 75 kunstnere, 37 av dem er debutanter. Søknadene telte nesten 6.000 verk av 2.600 kunstnere. Det er nesten like mange som det er registrerte billedkunstnere i Norge. Ekeberg har rett i at det mangfoldet som presenteres er en utfordring å skrive om. Men når man ikke prøver kommer man heller ingen vei. Derfor skal jeg ta ham på ordet og gjøre en vri og konsentrere meg om fire verk og skrive litt mer om dem. De som vil lese en mer generell betraktning kan gå til min anmeldelse fra i fjor, som fortsatt gir en grei beskrivelse av det kunstneriske landskapet Høstutstillingen viser.

I år som i fjor preges mange verk på Høstutstillingen av subtile uttrykk der mye ligger i det uuttalte. Anna Widéns (født 1971) skulpturer av to hvilende Islandshester, «Etter skeid», er et slikt verk. Det er veldig synlig og sterkt til stede, men det er først når du oppdager detaljene at verkets dimensjoner faller inn over deg. Skulpturene er laget av funnet tre, små biter som er skrudd fast i et komplisert puslespill. Man skulle tro at bitene er individuelt skåret av kunstneren, men i stedet er verket laget med en usedvanlig sans for å føye sammen noe som allerede finnes. «Skeid» er et gammelt ord for hesteløp, og det knytter kunstverket til norrøn mytologi, naturens evige foranderlighet, og Islandshestenes hardføre karakter. Disse «hestene» fortjener å hvile.

Det er mange gode tegninger på Høstutstillingen i år. Sonja Krohns portrett av «Jonas, danseren» er en leksjon i ulike tegneriske prinsipper med sin varierte bruk av forskjellige teknikker. Brynhild Winther viser en sjeldent vakker blanding av tegning, skulptur og poesi, Arild Yttri tegner med nål på kobberstikk, mens Roald Sivertsen driver gjøn med menneske og natur i «Hunting season». Men det er Susanne Roti (født 1984) som fanger min fascinasjon med sin kombinasjon av tekstil og tegning. Hun har reprodusert en klassisk Adidas treningsjakke i silkefløyel for så å tegne logo, striper og stoff med kull. På grunn av kullets forgjengelighet er det et håpløst prosjekt som hun har utført som «en humoristisk desperat kopi». Roti er utdannet kles- og kostymedesigner, og hennes verk er et eksempel på hvordan kunst og design nærmer seg hverandre. At verket også er en sterk kritikk av forbrukersamfunnet burde være selvinnlysende.

Selv om 50 prosent av kunstnerne er debutanter, glimrer ungdommen med sitt fravær. Mange er født på 80-tallet, men kun én er født etter 1990. Blant de mange eldre kunstnerne lyser Ellen Griegs «Transformasjon» i den ene overlyssalen på Kunstnernes Hus. Hun har jobbet med tau i en årrekke, men har fått en ny giv de senere årene. I fjor stilte hun ut i Josefine Lyches galleri i Frognerparken, og nå debuterer hun på Høstutstillingen. Hun er født i 1948 og hører dermed til i pensjonistenes rekker, men alder er sjelden noen hindring for kunstnere. Hennes fascinasjon for gult speiles hos en annen pensjonist, Per Hess (født 1946) som også stiller ut i den samme overlyssalen. Sammen med Griegs verk viser hans enkle glassmaleri, den lysende neonskulpturen «Yellow – Jealous, hommage to Edvard Munch», hvor stor betydning fargen har i formidlingen av et verk. Begge to bruker minimale virkemidler og forsterker opplevelsen gjennom fargevalget.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Blant Høstutstillingens debutanter er Kari Glomsaas (født 1935) den eldste med sine 81 år. «Langs ondskapens akse i uskyldens tid» er et politisk verk som ikke ser slik ut. Tittelen referer til president George Bush sin fordømmende beskrivelse av en rekke land i Midtøsten, men kunsten avslører ondskapsretorikken ved å sette den inn i en poetisk ramme. Verket reproduserer fotografier som dukket opp etter en ungdomsvenns død. Dermed beskriver hun den humane kvaliteten som finnes hos de menneskene som i en årrekke er blitt plaget av krig og konflikter. Glomsaas’ arbeid består av håndtegnede kart og trekkspillbøker med de gamle fotografiene fra en hiketur på 1950-tallet. Verket minner oss om at det alltid er sivile som blir rammet av krig og konflikt, og at det er disse menneskene som nå er blitt et «problem» som en del av «flyktningstrømmen». Kanskje forteller det oss også noe om den uskylden vi har mistet på veien? Kari Glomsaas subtile påminning er like sterk som mer direkte uttrykk, slik vi for eksempel finner det i Hanni Kamalys skulptur med en spiddet redningsvest.