Beate Grimsrud minneord: Stemmen mellom ytterpunktene

Forfatteren Beate Grimsrud (1963 - 2020) var en av Nordens store litterære stemmer, like øm i sine beskrivelser som hun kunne være brutal og nådeløs, skriver Mode Steinkjer

«Skremmende vakker og trøsterik som en dundyne». Slik oppsummerte Dagsavisens litteraturanmelder Turid Larsen møtet med Beate Grimsruds siste bok, «Jeg foreslår at vi våkner». Onsdag 1. juli kom beskjeden om at hun er død etter en tids sykdom. Denne gangen ble Beate Grimsrud igjen i mørket. Bare 57 år gammel, bare noen små måneder etter at hun kunne oppleve hvordan både kritikere og lesere omfavnet hennes siste roman og beskrivelsene av Vilde, romanforfatter, filmregissør og dramatiker, og hennes tanker rundt den alvorlige kreftdiagnosen som sender henne fra det ene ytterpunktet til det andre, mellom dødsangst og livslyst, undergang og håp. Nå er det nyheten om Grimsruds død som vekker oss, og med det også tankene rundt et helt unikt forfatterskap og et liv mellom nettopp ytterpunktene, så vel personlig og kunstnerisk som fysisk og geografisk.

Les også: Forfatteren Beate Grimsrud er død

Beate Grimsrud ble født i Bærum, men flyttet i 1984 til Södermalm i Stockholm, hvor hun siden har bodd. Helt siden hun dro til Sverige for å studere litteratur på Biskops Arnös folkehøyskole, har hun forholdt seg til to land, skrevet på to språk, blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris fra begge landene og fulgt pendelens dels voldsomme svingninger i et rikt liv som har gitt henne fortellinger og motet til å fortelle dem, enn så personlige de måtte være i ly av det poetiske omrisset. Ikke dermed sagt at alt Beate Grimsrud skrev var hennes eget liv. Alt behøvde ikke å være sant, men det måtte være – som hun selv likte å understreke – interessant.

Kanskje var det også derfor hun skrev som andre nyter opplevelsen av å være i en second hand-butikk, gleden ved å gjense, gjenfinne og bruke ting på nytt, transformere dem inn i nye sammenhenger og inn andre følelsesregistre. Det være seg assosiasjoner og personer, hendelser og forfatterforbilder, Dostojevskij og Beckett, en dramatiker med setninger til å suge på som karameller ifølge Grimsrud. Hun brukte levd liv og nedskrevne minner, funn og observasjoner slik hun også brukte klær og andre effekter som en samling av kontraster i måten hun framsto på for omverdenen. Hun var sjelden elegant i språket, like dansende treffsikker som hun var i bokseringen, en kunst som opptok henne vel så mye fysisk som mentalt. Hun kom fra punken og fotballen, og ble en fighter både gjennom måten hun skrev på og gjennom boksehanskene, umulig å sette i bås, umulig å binde fast, og umulig å ikke beundre.

Les også: Dobbeltnominert Grimsrud

Dysleksien hun vokste opp med ble hun aldri helt kvitt, akkurat som Vilde i «Jeg foreslår at vi våkner» som må konstatere at hennes dysleksi ikke ble borte under operasjonen. Men også bokstavene var en motstander Grimsrud overvant med fortellingens kraft. Etter hvert skulle hun forfatte bøkene og manusene sine først på svensk, før hun skrev dem på norsk. Det var også et utslag av hennes helt egen og originale stemme mellom utkantene av det som gjerne går under betegnelsen «det grimsrudske univers». Selv beskrev hun dette universet slik i kjølvannet av «En dåre fri», romanen som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris både fra norsk og svensk side, og som er en rapsodi av en rapport fra psykiatriens og ikke minst psykosens sårbare, udefinerbare mellomgulv:

«Jeg har et nyfødt blikk på verden. Språket er tanker som får strømme fritt, og jeg blir overrasket selv når jeg skriver. Å skrive en bok er for meg som å lese en bok. Jeg tegner ikke kart på forhånd. Jeg ser verden ikke med et skeivt blikk, men med mitt blikk.»

Grimsruds blikk var på alle vis fritt, og det lå en søken i alt hun gjorde som ga henne et vidsyn av de sjeldne. Slik beveget hun seg ikke bare privat mellom kjønnene, men også kunstnerisk mellom romaner og barnebøker, mellom dramatikk skrevet for scenen og radioen og for kameraet. Hennes minner hentet fra fotballen som ung jente ble en spire til blant annet spillefilmen «Ballen i øyet», mens «Noen spørsmål om boksing», den ene av hennes dokumentarfilmer om boksing, fikk Amandaprisen. Hennes første virkelige steg inn leserens hjerter var den fine barndomsskildringen «Å smyge forbi en øks», et blikk inn i et indre og ytre kaos med Lydia i sentrum som den sårbare sterke, hun som tenker hva hvis alt ble helt svart og alt det fine forsvant.

Les også: Bokanmeldelse: Beate Grimsrud: «Jeg foreslår at vi våkner»: Bedre kan det knapt bli

Tematikken fra et barns syn på verden skulle i likhet med flere fra bokens persongalleri finne veien inn i nye fortellinger, i suget mellom skjørheten og styrken og som utgangspunkt for beskrivelser av mennesker som i gitte situasjoner ikke kan ivareta seg selv. Det være seg de vonde bildene i «En dåre fri», det vide drømmespektret i «Søvnens lekkasje» hvor både Charlie Chaplin, jeg-personen i Hamsuns «Sult» og Dostojevskijs Raskolnikov veves inn, eller det voldsomme spennet som kreftsykdommens ulmende vesen skaper i «Jeg foreslår at vi våkner».

Hennes siste bok står allerede igjen som helt sentral i et fantasirikt forfatterskap, der det absurde og surrealistiske åpnet for skildringer av en helt usedvanlig klarhet, men som likevel var gjenkjennelig og nært. Denne kombinasjonen gjorde at det brutale i Grimsruds fortellinger slo hardere og det vakre fikk skinne ømmere enn hos mange andre. «Hun er nærmere andre mennesker. Nærmere seg selv på godt og vondt. Mye godt, men mest vondt», tenker den kreftsyke Vilde. Som et bilde på selve definisjonen av Beate Grimsruds forfatterskap. Nærmere andre mennesker, og nærmere seg selv.