TEGNESERIE
«Fremtidens araber 2: Barndom i Midtøsten 1979-84»
Riad Sattouf
Oversatt av Alexander Leborg
Minuskel
Tegneserieromanen «Fremtidens araber» er en planlagt serie på fem utgivelser, som skildrer oppveksten til den fransk/syriske serieskaperen og filmakeren Riad Sattouf. Et slags tegneserieromanens motstykke til «Min kamp», i en annen historisk og geografisk setting. Prosjektet er svært spennende, dette er vanedannende lesning. Mens Knausgård ofte kretser om relativt udramatiske hendelser i livet og hvilken innvirkning de kan ha på et følsomt sinn, kretser Sattoufs historie seg om ytre dramatikk, samfunnsstruktur og kulturforskjeller.
I del to av «Fremtidens araber» begynner seks år gamle Riad på skole på farens hjemsted, landsbyen Ter Maaleh i Syria. Året er 1984. Fremdeles presenterer Riad seg som det perfekte menneske: En liten gutt med lange blonde lokker, «stemme som en småjente», skolisser som er knyttet av mor. En sårbar og tander sjel, svært synlig og annerledes i et samfunn som fortoner seg som fremmed.
Sattouf skildrer et samfunn gjennomsyret av vold: Lærerne går rundt med stokker på skolen og slår elevene for den minste ting. To gutter binder levende frosker fast på sykkelhjulet for å finne ut av hva som skjer når de sykler på dem. Alle eier lite, samtidig som det hersker en forakt for svakhet: De fattige og morløse sitter bakerst i klasserommet som en paria-klasse og blir slått fordi de ikke har mulighet til å vaske seg. En ung enke blir drept av familien fordi hun er blitt voldtatt. Dette er et bondesamfunn med sin egen justis, der den gamle mormoren til Riad tror hun kan føre en samtale med et fotografi.
Barnet Riad har et distansert blikk på omgivelsene. Han blir sett på som en utlending med de lange, blonde krøllene, ofte blir han kalt «jøde» med alt det fører med seg. Historien består i stor grad av groteske, fremmedgjørende og dramatiske hendelser, som helt sikkert satt seg på minnet hos forfatteren. Dette kan gjøre fortellingen litt monoton og flat. Samtidig som det monotone kan gi et realistisk bilde på livet i landsbyen, forsvinner fremdriften.
Lille Riad har også et særegent blikk for feil og mangler i det syriske samfunnet som noen ganger oppleves som vel pirkete, all den tid forfatteren tar opp viktige emner som æresdrap, kvinneundertrykking og barnemishandling. Politimesterens storslåtte hus har råteflekker i taket, sprekker i gesimsen, lærerinnens feite legger er så store på de små spisse helene at hun kan komme til å velte. På samme barnlige vis blir det som forbindes med Frankrike opphøyet handleturen på Galerie Lafayette, det overdådige koldtbordet på hotellet i Paris og bestemorens kurs i sjølberging langs den hardbarkede kysten i Bretagne.
Oversettelsen til Alexander Leborg svært god, språket er ofte poetisk, som en kontrast til den beinharde realismen, det humoristiske og det absurde: «Vi ser jo kjempegodt i lyset fra denne lampen. Nesten som midt på dagen», sier Riads far, da moren klager over at de ikke har strømaggregat. De må nøye seg med en oljelampe som den franske moren, betegnende nok, har arvet av sin oldemor.
Riad Sattouf evner både i strek og tekst å formidle stemninger og opplevelser fra den syriske landsbygda. Han har en særegen strek som kler barnets blikk på et samfunn som er enkelt og komplekst på samme tid. Dette er i aller høyeste grad en politisk roman som bør leses av alle som er interessert i dagens grufulle situasjon i Syria.