– Barn vet at foreldre drikker øl, sier faen og skriker. Det er hverdagen

I et fargesprakende og rotete sirkustelt sitter et ungt publikum og venter spent på hva som skal komme. Noen har vært der sommeren før, og kanskje sommeren før det igjen. Sommerteatret i Frognerparken har ruvet bak skulpturparken i Oslo siden 1974, og fremkalt både latter og fryktelige gisp fra de yngste kulturkonsumerne iblant oss.

Til tross for at gradestokken i teltet viser over 40 varmegrader, er det vinter i Kjersti Horns barneverden.

Der møter publikum drømmeren Ellie. Hun er den yngste i en familie på fem, som består av de to megadumme tvillingbrødrene Fritz og Freddy, den slemme stefaren Roy og mammaen hennes Bente, som i tillegg er sirkusprinsesse.

Ellie er en drømmer, men mest av alt er hun en pårørende. Hun blir ofte oversett hjemme, fryser mye og har sluttet på skolen. Hun handler mat til familien med morens ølpant og oppmuntrer moren når hun er på sitt mørkeste.

I det kalde universet har Ellie nemlig et varmt hjerte, spesielt for moren sin. Ellie kaller henne for en sjøstjernemamma; en mamma som ligger på havets dyp, og som ingen kan se at egentlig skinner. Moren kaller datteren en solstråle som finner veien helt ned til dypet.

Men da Ellie møter et romvesen, som tilsynelatende også er alene på jorden, blir hverdagene med ett lysere.

Vekslende mellom komikk og dypt alvor har Kjersti Horn skrevet fram universet «Min venn romvesenet» som 2. klasse-studentene på Teaterhøgskolen, tradisjonen tro, setter liv til på scenen.

Barnets tragedier

– Da jeg studerte i Stockholm hadde jeg Suzanne Osten som professor. Hun er en barneteaterguru og sa ofte at barn også har rett til å få sine tragedier framstilt og undersøkt på scenen. I tillegg er sirkusteltet i Frognerparken en ekstrem setting, så jeg var nødt til å gjøre det morsomt! Jeg ønsket å se om det var mulig å ta tak i noe veldig alvorlig og sette det opp der, sier Kjersti Horn.

På scenen viser Kjersti det vonde i munter forkledning, mellom prompehumor og visepop.

– Jeg tenker at det er ganske mange barn som er i en livssituasjon der de må ta mye ansvar hjemme. Barn som må trøste for eksempel mammaen sin, og som vet akkurat hva de skal gjøre for å få mamma tilbake og på plass. Jeg ville skrive om foreldre som ikke klarer alt, men som kan være en elsket foreldre for det, sier Horn.

Ølbokser og depresjon

Stykket «Min venn romvesenet» maner fram brølende latter fra søskenparet Alfred og Gregers på første rad. Det er spesielt tvillingene Fritz og Freddy, som i grunn bare vil prompe og tøyse, som får dem til å le. Likevel har nok flere av barna øyne og ører for det som er vondt, vanskelig og komplisert på scenen. Som alkoholisme.

Da romvesenet åpenbarer seg gjennom publikum er det gjennom en søppelkasse, som skal symbolisere et sort hull. Gregers på seks år sier etter forestillingen at det jo er mammaen som skal handle maten til familien, og ikke barna. Han spør også hvorfor ikke det sorte hullet var i ølboksen til moren? Det synes han hadde vært en god idé. Horn klukkler av Gregers forslag – det var jo en mye bedre løsning!

– Vi er utrolig moralistiske i møte med barn. De fleste barn vet at foreldrene av og til drikker øl, foreldrene snuser eller at de sier faen, at de skriker til hverandre. Det er hverdagen. Med en gang man skal iscenesette denne hverdagen for barn kommer moralismen. Det synes jeg er veldig rart og interessant, sier Horn, som tror barn tåler langt mer enn det folk tror.

Også skuespillerne ler da de hører om Gregers forslag.

– Det er det som er så unikt med dette publikumet. Vi er nødt til å lytte og moderere oss for hver forestilling. Det er jo det som har vært hensikten med hele stykket, å ta dem på alvor, sier Victoria Ose som spiller den megadumme tvillingbroren Fritz.

– Sånn blir forestillingen egentlig ny hver gang, smetter Thea Lambrechts Vaulen inn, som spiller barnevernspedagogen Astrid.

Fantasien som botemiddel

Å slippe til det mørke på teaterscenen er en del av Kjerstis identitetsmarkør som regissør. Likevel er «Min venn romvesenet» et kompromiss mellom det håpefulle og det destruktive. Et kompromiss som muligens er tvunget fram av Kjerstis barn selv.

– Hvordan jeg har vokst opp og hva jeg har opplevd som barn, har gjort meg litt svartsynt som regissør, sier Horn.

Hun refererer til å vokse opp som kortvokst, og at hun ofte ble sett på som et avvik fra normalen. Med en personlig forståelse av utenforskap har Horn derfor enkelt for å omfavne det mørke, som dramatikeren Sarah Kane.

– Som regissør er jeg veldig glad i den mørke og destruktive Sarah Kane, for eksempel. Men etter at jeg fikk barn har jeg reflektert mye over at vi faktisk skal leve videre på jorda. Jeg har fått et større behov for å lete etter håp. Det lærer man av å bo med barn, tenker jeg; å lete fram alt det tøysete som gjør at vi overlever her i verden, sier hun.

Hun ler godt når hun snakker om de fire villstyringene som utgjør brorparten av familien Hedin-Horn.

– Jeg bor jo med fire apekatter! I møte med barn handler det mye om fantasien, om å være åpen og tørre å følge ideer. I barneteatret er man også nødt til å stille de moralske spørsmålene ekstra tydelig, både for seg selv og publikum. Det aspektet kan jeg ofte savne ved voksenteater, der symbolismen kan bli lemfeldig. Sånn sett tror jeg det kan komme mye bra voksenteater ut av å jobbe med barneteater, sier Horn.