Kultur

– Jeg skammer meg ikke, ikke litt engang

Ingen mann er verdt å miste seg selv for. Bare stol på Maria Mena, som har laget en hel plate om å være «den andre kvinnen».

Bilde 1 av 9

– Jeg skammer meg ikke, ikke litt engang.

Maria Mena sier det som om det er en selvfølge. Hun har nettopp gitt ut albumet «They Never Leave Their Wives» og fått kjempekritikker overalt. «Det er godt å høre henne igjen», skrev Dagsavisens anmelder, til terningkast 5. Han mente han kunne «høre hvor godt det var å få det ut».

Les også: Plateanmeldelse: Maria Mena på sitt mest sårbare (+)

«Den andre»

Med «det» mente han noe sånt som «alt det vanskelige». Særlig dette med den vanskelige kjærligheten. Maria Mena har sittet på TV i beste sendetid og fortalt Anne Lindmo og hennes nær én million seere at «They Never Leave Their Wives» handler om å være «den andre kvinnen».

Om hvor flau den rollen føltes. Hvor lang tid det tok å komme gjennom livskrisa som fulgte. Hvor skammelig alt kjentes, i flere år. Anoreksien blussa opp, angsten dominerte, alt virka umulig.

– Misforstå meg rett. Jeg er lei for ting jeg har gjort. Skulle gjerne gjort flere ting i livet mitt annerledes. Men jeg har alltid gjort så godt jeg kunne med den informasjonen jeg har hatt, sier hun nå.

– «You live and you learn.»

Intervjuet fortsetter under bildet.

Les også: Maria Mena synger fra balkongen for å spre glede (+)

###

– Du lever og lærer. Så tar du andre valg neste gang, sier Maria Mena. Alle foto: Mimsy Møller. 

Menn er ikke verdt det

Hun har mantraet tatovert på armen. Det er også tittelen på en av sangene på «They Never Leave Their Wives». En sang som konkluderer med at «no man is worth losing yourself, take it for me» – «ingen mann er verdt å miste deg selv for, tro du meg».

– Du lever og lærer. Så tar du andre valg neste gang. Og du skal vite en ting om meg: Jeg gjør aldri noen ting for å såre andre. For å være slem. Aldri.

Selv ikke når hun utleverer folk rundt seg i sangene sine. Kjærester. Ekskjærester. Venner. Familie. Hun har alltid klarert det på forhånd, latt dem det gjelder høre låtene før de når offentligheten.

– Det er en heftig samtale jeg tar før jeg går inn i et forhold. Jeg kommer til å skrive om det. Om oss. Jeg omringer meg ikke med mennesker som ikke forstår det kunstneriske språket sitt, som ikke forstår at dette er noe jeg må gjøre.

Les også: Mena ga bort finkjolen til abortkampanje: – Overrasket over hvor blind jeg er som nordmann (+)

Kan trekke seg

– Så hender det jo at den kreative prosessen tar mange år. Det er ikke sikkert at ideen om å utlevere deg selv og eksen føles like bra idet plata kommer ut som den gjorde da jeg starta.

Hun ler.

– Men jeg vet at jeg alltid kan trekke meg i siste liten. Hvis noe ikke skal ut, så skal det ikke ut. Når jeg føler meg smartere, og – haha! – mer edru, kan jeg kjenne på det igjen.

Men ærligheten og fellesskapet den skaper, trumfer oftest redselen for å drite ut seg selv og andre.

– At man er modig, betyr ikke at man ikke er redd. Det betyr at man gjør det likevel.

Les også: Plateanmeldelse Joni Mitchell: En skattekiste

Intervjuet fortsetter under bildet.

###

 – Målet for meg er å finne en balanse, sier Maria Mena. 

Selvransakelse

Selv om det tok hele fem år med taushet før hun var klar. Forrige plate, «Growing Pains», kom i 2015.

– «They Never Leave Their Wives» er ikke en plate som plutselig bare dukka opp i meg. Jeg har tenkt på det lenge, dette med å være «den andre». Mye fordi jeg har vært kona, hun som blir bedratt, og hatt et voldsomt forhold til den andre kvinnen. Så jeg følte for å oppsøke henne emosjonelt. Merka at jeg vokste som menneske ved å leve meg inn i hvordan hun kan ha hatt det oppi alt. Den er ekkel, den selvransakelsen der. Det er mye enklere å bare være sint på hun andre enn å prøve å forstå henne.

Enklere, og lov, mener Mena.

– Jeg har vokst som menneske. For et par plater siden hører du hun som er bedratt. Hun hadde ikke hatt særlig mye til overs for disse sangene, tenker jeg. Nå er jeg på et annet sted. Dessuten har hun tatt seg kreative friheter som del av «forskningsprosjektet».

– Det eneste virkelig utleverende er tittelen. Mye av det andre har jeg forandra litt på, og brukt fragmenter av egne og andres erfaringer. Jeg er for at de som har gjort noen noe vondt, skal få høre det. Men å tro at man sitter på fasit om hvordan noen andre er eller har det basert på hva de gjør, det blir feil, tenker jeg nå, sier hun.

Les også: Plateanmeldelse: Ane Brun: «After The Great Storm»: Et nytt høydepunkt i karrieren (+)

Intervjuet fortsetter under bildet.

###

– Musikk og terapi. Samtidig. Det er min misjon, sier Maria Mena. 

Leve uten skam

Men tilbake til det med skammen. Maria Mena er 33 år. De siste 18 har hun tilbrakt i rampelyset, etter brakdebuten med «Another Phase» som 15-åring i 2002.

I like mange år har hun sunget, rått og utleverende, om alle de vanskeligste, vondeste tinga med å være menneske. Om å være liten og usikker, i kjærlighet og i livet. Om forelskelse og glede, men enda mer om svik og kjærlighetssorg, trøblete familieforhold og vonde brudd.

Nøyaktig de temaene de fleste av oss synes er flauest og vondest å snakke om helt privat, om vi ikke skulle sunget det ut i offentligheten i tillegg. Hva gjør at Maria tør der andre tier?

– Forskjellen på meg og mange andre er vel at de finner en måte å leve med skammen sin uten å konfrontere den. De kommer seg opp, vekker unger og kommer seg på jobb, lager middag og henter unger og durer gjennom dagen. Later som om det ikke er der. Men jeg klarer ikke det. Klarer ikke å gå videre før jeg hadde grepet fatt i og utforsket det som gjorde at jeg skammet meg.

Les også: Ikke innkjøpt – nå kan hun få Brageprisen

Terapi

Og så, etter utforskningen, kommer musikken. Rå tekster, ut til folket. Som tar imot og sier at «åh, akkurat sånn føler jeg det også! Det er meg du synger om, mine opplevelser!».

– Musikk og terapi. Samtidig. Det er min misjon. Jeg setter ord på det andre ikke tør eller klarer. Er tøffere i musikken enn jeg ofte er som menneske. Når jeg har kommet dit at plata er klar, da skammer jeg meg ikke lenger. Jeg vet at sangene kan gjøre det vonde mindre vondt.

Dessuten hjelper det å bli eldre. Tryggere. Å bli bedre kjent med seg selv. Det tok mange år før Maria Mena forsto at den lammende frykten hun av og til kjenner, kalles angst. Eller at grunnen til at hun plutselig kan føle seg så overveldet og sliten, handler om at hun er høysensitiv, at hun tar inn sanseinntrykkene sterkere enn de fleste andre.

– Det er innmari ubehagelig for meg å sitte og se på TV på folk som forteller om den vonde tida som de liksom er gjennom, og så er det tydelig at de egentlig ikke er gjennom den. Så jeg har bearbeida dette skikkelig før jeg åpner opp. Brukt tida godt. For bare noen år siden ville det skremt dritten ut av meg å snakke sånn som jeg gjør nå. Nå gjør jeg det med ro.

Les også: Musikkanmeldelse: Geir Zahl: «Ny Start»: Fri for spøkelser (+)

Balanse

Selv om dagene er og blir ulike. Noen er skjørere enn andre, samme hvor erfaren hun blir.

– En del av meg ønsker alltid at alle skal gå rett forbi meg uten å se meg. Den andre har et ekstremt behov for å eksponere alt.

Stikkordet her er balansegang.

– Du er ikke normal i utgangspunktet når behovet ditt er å få applaus etter jobb! Det er klart at yrket mitt tiltrekker seg mennesker som skinner uendelig vakkert når de skinner, men som også rommer det dypeste mørket som er der ute. Den fineste kunsten verden rommer, har vi fått av de mest plagede menneskene blant oss.

– Målet for meg er å finne en balanse. Å både ha den siden hvor jeg er den rare, slitne, angstfylte kunstneren, men også den siden hvor jeg kan komme hjem og bake eplekake og bare være normal.

Les også: Nytt angrep på Marte Michelets hjemmefront-bok: – Svært mange feil (+)

Intervjuet fortsetter under bildet.

###

Maria Mena er 33 år. De siste 18 har hun tilbrakt i rampelyset, etter brakdebuten med «Another Phase» som 15-åring i 2002.

Elsket korona

Også når tidene vi lever i, er langt fra normale.

– Jeg elsker at det har vært korona!

– Ehm, hæ?

– Haha, sorry! Jeg er jo lei for at jeg ikke får spille konserter. Men jeg har sluppet det mest slitsomme med lanseringen av denne plata. Brautende, uforberedte radioverter som starter sånn «jajamensann, Maria, du var jo UTRO, høh høh», og så har man liksom et halvt minutt på å forklare seg, helst med en vits. Den myke mottakelsen har vært veldig bra for meg.

– Og så hjalp det selvsagt å forelske seg i mars og flytte sammen omtrent på dagen, siden koronaen kom. Det er så deilig for meg å ha en kjæreste som det er så lite gærent med. Jeg dras naturlig mot det vanskelige og trøblete. Men jeg prøver å slutte å prøve å redde folk. Det er så slitsomt, og nytter nesten aldri uansett, om de ikke er klare for å redde seg selv.

Les også: Nosizwe: – Min kropp er politisert ved at jeg er svart og kvinne (+)

Vondt brudd

Da er det noe annet å sende ut en livbøye i form av en sang.

– Spesielt da jeg skilte meg, var jeg helt desperat etter å forstå hvordan jeg skulle klare å komme meg gjennom den enormt heftige sorgen. Jeg var forberedt på at folk sørger når noen dør, eller når man blir syk eller mister jobben eller noe sånt. Men jeg ante ikke hvor vondt det gjør når et forhold du trodde skulle vare resten av livet, går i stykker. Så jeg lette etter overlevelsesguider, i bøker og ukeblader og overalt. Da jeg innså at ingen hadde fortalt akkurat det jeg kjente, måtte jeg gjøre det selv. Brette opp ermene og starte å skrive.

Teksten kommer alltid først. På engelsk.

– Jeg klarer ikke å fortelle de historiene jeg må fortelle om jeg skal gjøre det på norsk. Å oppsummere et forhold på tre og et halvt minutt, sånn man gjør i en sang. Når jeg ser hvor godt de ekte kunstnerne på norsk fikser det, vet jeg at det er et felt hvor jeg ville tape. Og mennesker som meg syns ikke det er gøy bare å delta. Jeg vil vinne eller la være.

Les også: Oslo World i koronautgave er en unik påminnelse om vår rike hjemlige musikkscene

Intervjuet fortsetter under bildet.

###

– Jeg skammer meg ikke, ikke litt engang, sier Maria Mena. 

Større stemme

Denne gangen ble det seier, i hvert fall i form av gode anmeldelser. «Fengende poplåt», skrev Dagsavisens anmelder, og føyde til at musikken er «storslått» og «svær».

– Stemmen min har vokst seg større. Før var syngingen bare noe jeg gjorde for å få ut et budskap. Nå har jeg endelig lært meg hvordan stemmen funker. En sangpedagog forklarte meg, akkurat sånn psykologen forklarte hva angst er. Plutselig slutta jeg å bli hes av ingenting, når jeg lærte hvordan stemmer henger fast i kroppen.

Melodiene, derimot, har alltid bare kommet av seg selv.

– Jeg vet ikke hvorfor jeg er god til å skrive melodier, jeg har bare alltid fått det til. Hver låt er et individ. Derfor spriker ofte platene mine litt, sjangermessig.

Men noe ligger fast. Maria Mena jobber ikke med folk som vil dra henne over i «kunstmusikk».

– Jeg er veldig glad i musikaler. Vokste opp i kulissene på Det Norske Teatret og Nationaltheatret, der mamma jobba. Store refrenger som blir større. Er det én ting jeg ikke fikser, så er det sånne folk som liksom vil jobbe mot klisjeene. Intellektuell musikk er noe av det verste jeg vet. Når folk setter i gang med skeive akkorder og vispetrommer og innforstått nikking blir jeg helt sånn «hvor er Disney! Gi meg Disney! Gi meg følelser! Nå!» Starte stort og så vokse seg større, der har du meg.

Les også: Kraften er tilbake i «Star Wars» (+)

Mer fra Dagsavisen