UTSTILLING
Unni Askeland
«Jeg vil ikke dø»
Galleri A, til 30. september
Hvem har vel lyst til å dø? Der skiller ikke Unni Askeland seg fra andre. Men som billedkunstner har hun spesielle muligheter til å gi uttrykk for motstanden, og det gjør hun med ettertrykkelig sans for dramatikk. Vinduene i Galleri A på nedre del av Majorstuen er dekket med sorte tekstiler, og innvendig fremstår galleriet like mørkt som i en likkiste. Interiøret er malt sort, så de få kunstverkene som er der får maksimal oppmerksomhet.
Rett innenfor døren møter du et lite, lysskimrende maleri. Til venstre en TV-skjerm, til høyre et fire meter bredt maleri som er kunstnerens høyst personlige versjon av Nattverden. Her er vi med andre ord i et kristent univers, med gallerirommet som Helvetet, Edens hage i det lille maleriet rett frem, frelsen i form av Nattverden til høyre, og alle guds lam (les: verdens mennesker) i videoen til venstre.
Les også: «Hedda Gabler»: En umåtelig sterk forestilling (DA+)
Tittelen på det lille maleriet er «Min hage», og den enkle forklaringen er at det kan sees som hennes gjengivelse av grønt løvverk. Det er uten særlig tvil utstillingens kunstneriske høydepunkt. I likhet med gallerirommets dystre atmosfære er dette et lukket rom uten fluktmulighet, men med et inntagende spill av grønntoner som inviterer til visuelle tankesprang. Det er malt med intensitet, godt komponert og med referanser til kunsthistoriske forbilder fra impresjonismen.
Nattverdsbildet er mer slik vi forventer av Unni Askeland. Forelegget er Leonardo da Vincis berømte freske fra spisesalen i klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano. Askelands versjon er malt med inspirasjon fra popkunst, og med hennes selvportrett i bakgrunnen. Vi kjenner selvportrettet igjen fra utstillingen på Fineart i februar i fjor, der det figurerte som et selvstendig maleri – med dildo. Det samme selvportrettet henger i en mindre grafikkversjon i gangen inn til bakrommene, men i nattverdsbildet «Vær meg nådig» er dildoen byttet ut med et rødt kors.
Les også: Tar føringen i Hamlets dødsdans (DA+)
Tematikken er interessant. Hun gir seg selv og kvinnekjønnet en sentral rolle i den kristne nøkkelscenen. Problemet er at det store maleriet kunne vært bedre malt. Teknikken mangler det «stinget» hun er kjent for. Den skisseaktige streken virker raskt unnagjort og bidrar ikke til å gi maleriet den kunstneriske tyngden det fortjener. Unni Askeland (født 1962) er mye yngre enn 68-generasjonen. Men det er denne generasjonens massive påvirkning som gir utstillingen et bakteppe. De har dominert og definert temaene i den offentlige diskusjonen siden 1960-tallet.
Siden de nå er på vei inn i pensjonistenes rekker er alderdomsproblemer, eldreomsorg og det å møte døden kommet på dagsorden. Det er dette Unni Askeland har skjønt. Men hun evner å gjøre det til sitt eget, ikke minst gjennom videoen der hennes mor, barn og barnebarn blir bedt om å snakke om datteren, moren og bestemoren.
Selv om deltagerne i videoen snakker om Unni Askeland (bortsett fra sønnens meget talende taushet), er innholdet universelt. Men dramaturgien kunne vært bedre. Nå begynner den på topp med moren og den eldste datterens sterke vitnesbyrd. De burde kommet til slutt slik at det blir en stigning i interesse og intensitet. Videoens «vox populi»-aktige aura (folkets røst) forsterkes av bakrommets fotovegg, «365 dager» med ett polaroidfoto for hver av årets dager. Her finner du hverdagens trivialiteter, litt sex og noen kjendisvenner – små glimt inn i et kunstnerliv slik de fleste forventer at det skal være. Det er kanskje her utstillingens trivielle sannhet ligger.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Den tilfredsstiller de forventningene publikum har til Unni Askelands kunst: Noen storslåtte gester, et dypdykk ned i menneskesjelens nakne vanlighet, og noen kunstverk som engasjerer. Noen er flotte, mens andre kunne vært bedre bearbeidet. Det ser vi i galleriets andre avdeling, på motsatt side av gaten. Det er sjelden én kunstner fyller begge galleriene, men denne gangen er det nødvendig. Maleriene hun viser her er impresjonistiske popversjoner av norsk natur. Raskt malt, presist observert, og de beste av dem har en engasjerende letthet som viser kunstnerens klo.
Unni Askeland ble en offentlig størrelse i 2008 da Nasjonalmuseets andre direktør, Allis Helleland, kjøpte inn halvparten av utstillingen Askeland hadde på Trafo i Asker. Innkjøpet ble sterkt kritisert i deler av kunstmiljøet, og bidro til Hellelands fall. Utstillingen var mye bedre enn kritikerne ville ha det til. Siden den gang har Askeland levd med et splittet bilde av seg selv og kunsten i offentligheten. Denne gangen burde hun jobbet litt hardere for å bevise sin relevans. Men tematikken er interessant, og det beste bildet, det lille, grønne «Min hage», peker fremover. Vi vil med den største sikkerhet få se flere relevante utstillinger fra Unni Askeland. Det er ingen grunn til å slå spikeren i kisten ennå.