Kultur
«Arven»: Et rekviem over vår tid
«Arven» på Nationaltheatret varer i åtte timer. Vi kunne tålt enda noen timer med dette ensemblet og en tekst som river og sliter i sansene.
«Arven» på Nationaltheatret strekker seg over åtte timer. Det føles aldri for langt. Her Alfred Ekker Strande (til venstre) og Olav Waastad i to av de sentrale rollene.
Erika Hebbert/Nationaltheatret
Gjennom en gruppe unge menn speiler Matthew Lopez’ «Arven» på Nationaltheatret, i Johannes Holmen Dahls regi, den skeive kulturens historie, med tabuene, rettighetskampene, kulturen, politikken, klubbene, saunaene, sexen, kjærligheten, begjæret og ikke minst arven fra HIV-epidemien. Etter urpremieren i London i 2018 er stykket blitt kalt et av vår tids viktigste dramaer. Nå skriver Nationaltheatret videre på historien med en oppsetning som er viktig og vesentlig, og som tross noen svakheter forsvarer sin vekt med gull.
Man kunne like gjerne begynt med skuespillerne, men den norske oppsetningen er slående på så mange vis. Først og fremst fordi Lopez’ manus er så fullendt klokt og humanistisk, sårt, brutalt, morsomt og vakkert. Fra utgangspunktet i et intellektuelt og kulturelt sjikt i New York mot slutten av Barack Obamas regjeringstid, trekkes linjene både tiår tilbake og framover mot vår tid. Og teaterets store hovedscene har sjelden føltes så intim.
«Arven» er i slektskap med «Engler i Amerika» og med den britiske TV-serien «It’s A Sin», og er uttalt inspirert av i E.M. Forsters roman «Howards End» (1910), filmatisert med Anthony Hopkins og Emma Thompson. I stykket refereres det friskt til andre litterære signalverk, som James Baldwins «Giovanni’s Room» og André Acimans «Call Me By Your Name». Særlig sentral i stykket er en annen Forster-roman, «Maurice», som ble utgitt posthumt først i 1971, men skrevet ca. to-tre år etter «Howards End».
