Arabiske filmdager med brodd

- Jeg har aldri arbeidet med noe hvor alle prestasjonene var så sterke at jeg etter å ha tatt opp en scene måte se ned i gulvet fordi jeg skammet meg over tårene som rant.

Palestinske Hany Abu-Assad sto foran publikum og presse i Cannes for snart et år siden og lurte på hvorfor det er slik at man føler for å gjemme seg bort i skam, når øyeblikket snarere burde deles med andre som føler det samme. Abu-Assad hadde da overvært sin egen verdenspremiere på «Omar», den første filmen skapt av en palestinsk filmindustri, og som skulle bli kronet med Oscar-nominasjon i kategorien Beste fremmedspråklige film etter en seiersrunde på verdens festivaler.

Les også: Til å bli klok av

Til Oslo

I dag kommer Hany Abu-Assad selv til Oslo med «Omar» for å åpne Arabiske filmdager, som arrangeres av Film fra Sør. Festivalen viser bredden innen arabisk film, som spenner fra hjerteskjærende dokumentarer til lune komedier og familiedramer som «Rock The Casbah» og «Peace After Marriage». Det blir også gjensyn med Rachid Boucharebs skyttergravsdrama «Days Of Glory» («Indigènes»). Og i en annen ende igjen, den tyrkiske dokumentarfilmen «Kismet».

Hany Abu-Assad er selv til stede på visningene av «Omar», som dels er et resultat av regissørens arbeid med 2005-filmen «Paradis nå», også den en Oscar-nominert film, om to unge selvmordsbombere som forbereder seg på martyrdøden. Under arbeidet med den filmen fikk Abu-Assad, som selv er bosatt i de palestinske områdene i Israel, en sterk følelse av at noen i filmteamet var med som spion.

- Jeg ble så paranoid at jeg når jeg bodde på hotell sjekket jeg inn på ett rom og sov på et annet, sa han til The Guardian i forbindelse med Oscar-gallaen nå i mars.

Les også: Rapport fra en revolusjon

Virkeligheten

I Cannes i fjor utdypet han idégrunnlaget for «Omar»: - For meg framstår virkeligheten som den største kilden til historiefortellinger, og «Omar» er ikke noe unntak. Da jeg var i Ramallah for noen år siden og besøkte en god venn, fortalte han meg historien om hvordan en agent fra myndighetene hadde oppsøkt ham og forelagt ham privat informasjon som kunne være kompromitterende. På den måten ville han forsøke å tvinge min venn til selv å bli en agent og angiver. Da jeg hørte dette, visste jeg umiddelbart at det lå en film i materialet. Jeg ville undersøke hva en slik situasjon og slike handlinger påvirker det som ligger oss nærmest, kjærlighet, vennskap og pålitelighet.

mode.steinkjer@dagsavisen.no