Åpner med påståelig provokasjon

Nasjonalmuseet har offentliggjort de rundt 150 kunstnerne som skal delta på åpningsutstillingen neste år. Men museet har fortsatt ikke bestemt hverken dag eller måned for åpningen i 2021.

Norske lokalaviser har vært fulle av glade meldinger den siste uken. Rundt 150 kunstnere er plukket ut til å delta i Nasjonalmuseets åpningsutstilling neste år, og de kommer fra et sted alle sammen. «Det er veldig kult å spille på et sted som mamma har hørt om», sier for eksempel Andrea Conradsen (25) til avisen iTromsø. Hun skal spille med punkbandet Skitzosatan under utstillingen.

Åpningsutstillingen skal hete «Jeg kaller det kunst». Den skal vise kunstnere som ikke finnes i Nasjonalmuseets samling fra før. Den 2.400 kvadratmeter store Lyshallen på museets tak skal fylles av kunst som hittil ikke har vært fanget opp av museet. Det er en vakker tanke. På listen over kunstnere finner vi mange navn som definitivt burde vært innkjøpt.

Les også: Anmeldelse «En samling blir til»: Nasjonalmuseet sparker fra seg i debattens hete

Det som ikke fremkommer av listen over de heldige kunstnerne, er alle dem som burde blitt vist, men som er forhindret fra å delta. Det gjelder en lang rekke kunstnere som allerede er innkjøpt med ett eller flere verk, og som derfor ikke har fått lov til å melde seg på. De fleste vil tenke at det ikke er så farlig, for dem vil vi jo kunne se i den faste samlingspresentasjonen. Det er langt fra sikkert. Selv om Nasjonalmuseet nå får et større utstillingsareal enn det hadde i byggene de forlot, vil en stor del av samlingen fortsatt være gjemt i magasinene. Og da er det en stor sjanse for at sentrale kunstnere ikke vil bli vist. Ganske enkelt fordi mange av dem er representert med (få) verk fra et steg i karrieren som ikke er representativt for det de har utviklet senere.

Da ideen ble presentert for ett og et halvt år siden, i mars 2019, skulle åpningsutstillingen hete «Lupe og speil». Navneskiftet representerer en interessant dreining. Museet har gått fra en undersøkende nysgjerrighet til en påståelig provokasjon. Man kan tolke «Jeg kaller det kunst»-tittelen som at Nasjonalmuseet, som burde representere landets fremste ekspertise på feltet, ikke vet hva kunst er.

Selv skriver de at utstillingen er en anledning til å diskutere kunstbegrepet, og at den skal utforske «grensene mellom hvem som er utenfor og innenfor i kunstverden, og setter det etablerte opp mot det alternative, det sterile mot det personlige, og det abstrakte mot det banale.» Begrepsbruken er problematisk. For hvem av de utvalgte kunstnerne vil like å være representant for «det sterile» eller «det banale»?

Les også: Kunstanmeldelse: Signe Marie Andersen lager bilder som tåler øyets slitasje

«Jeg kaller det kunst» kommer garantert til å bli en fin og populær utstilling. Den vil bli litt som Høstutstillingen, bare multiplisert x antall ganger. Utvelgelsen til åpningsutstillingen har skjedd gjennom fri innsending og kuratorbesøk hos rundt 200 kunstnere landet over. I tillegg vil en liten del av utstillingen være algoritmestyrt. Utvelgelsen borger for bredde i de fleste faktorer man må regne med i en utstilling som dette. Men uansett hvor vellykket utstillingen vil bli, er ikke de deltagende kunstnerne garantert innkjøp. De får et klapp på skulderen, men i neste omgang sendes de ut i hverdagen igjen. Det er ikke det samme å ha deltagelse i én gigantisk gruppeutstilling på Nasjonalmuseet på CV-en, som å være innkjøpt til samlingen. Og hvordan opplever de seg selv og sin egen, kunstneriske verdi, alle de kunstnerne som har hatt kuratorene på besøk uten å bli invitert til utstillingen?

Nasjonalmuseets ledelse har tatt flere gode grep det siste året. De har erkjent at ulike grupper er dårlig representert i samlingen, og har, blant annet, økt innkjøp av kvinnelige kunstnere, kunstnere med samisk bakgrunn og kunstnere med innvandrerbakgrunn. Museet har også inntatt en aktiv holdning mot rasisme og diskriminering. Utstillingen med nyinnkjøp, som vises i arkitekturmuseet til 11. oktober, viser at museet gjør sitt for å rette opp den skjevrepresentasjonen som finnes i samlingen.

På bakgrunn av de valgene som er gjort, er det en stor sjanse for at Nasjonalmuseet vil bli oppfattet som et langt mer representativt museum enn det de tidligere institusjonene stod for. Men åpningsutstillingen ekskluderer mange dyktige samtidskunstnere. I tillegg inkluderer den ikke kunsthåndverk, design og arkitektur, som er de andre disiplinene Nasjonalmuseet har ansvar for. Så det er all grunn til å følge med for å se om museet vet å forvalte sin rolle.