Anmeldelse: Wendimagegn Belete fyller kunsten med mening og varme i høstmørket

KUNSTUTSTILLING

Wendimagegn Belete

«Sinksar»

Galleri LNM, Oslo

Til 22. november

De færreste bosatt i Norge vil ha en anelse om hva utstillingstittelen skrevet på det etiopiske hovedspråket amharisk, betyr, men ifølge galleriets informasjonsskriv skal det bety «Sinksar». Det er navnet på «et klassisk etiopisk manuskript, en forkortet samling av bevarte fortellinger.» En tre linjers tekst på det samme språket blir for vanskelig for Googles oversetterprogram, så (den intellektuelle) inngangen til Wendimagegn Beletes utstilling fremstår som relativt mystisk.

Les også: Anmeldelse Nils-Aslak Valkeapää: Multikunstneren som bygget Sapmi

Dette forbeholdet er fort glemt. I det fysiske møtet med kunsten er det lett å la seg begeistre. Maleriene er umiddelbart inntagende, fargesterke og billedrike. De blander teknikker på en måte som gjør «hybrid» til en hedersbetegnelse. På en bakgrunn av lerret blander han tekstil og maling i form av akryl og oljepastell; små fotografiske og tekstile kommentarer skaper et kor av mangfoldige stemmer; og broderte detaljer og store, fotografiske portretter former et uttrykksmessig mangfold som gjør det hele til en visuell fest.

De (for oss) mystiske skrifttegnene er integrert i maleriene. Symaskinen fremstår som et like viktig arbeidsredskap som penselen, og de detaljrike og nøye gjennomtenkte komposisjonene fyller gallerirommene med en intens tilstedeværelse. De store trekken spiller sammen med de små detaljene.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Jørgen Craig Lello/Galleri LNM

Bilder på skjerm eller avispapir yter ikke denne kunsten rettferdighet, så her er det bare å ta turen ned til Bankplassen. Jeg rakk ikke åpningen, men en sniktitt gjennom vinduene overbeviste meg om at dette måtte jeg inn og se. At det var nødvendig kom ikke som noen overraskelse, for den etiopiskfødte kunstneren (født 1986) har markert seg grundig i norsk kunstliv de siste årene.

Les også: Ny film om Billie Holiday: Et liv som var så vondt som det kunne være

Wendimagegn Belete bor og arbeider i Oslo etter at han fullførte sin masterutdannelse ved Kunstakademiet i Tromsø. Han har også studier i kreativ skriving fra Universitetet i Tromsø, og en bachelor fra Ale School of Fine Arts and Design ved Addis Ababa University i Etiopia. I fjor ble han tatt inn i stallen til Kristin Hjellegjerde, som har gallerier i London og Berlin. Hun har også startet en norsk sommerfilial på rekefabrikken i Nevlunghavn, og inviterte Belete som den første utstilleren i sommer etter en suksessfull debut i London.

Neste år skal han delta på Nasjonalmuseets omdiskuterte åpningsutstilling (åpningsdatoen er fortsatt ikke offentliggjort), og da får vi også vite om han vinner den internasjonale prisen «Future Generation Art Prize». De nominerte deltar på utstillinger på PinchukArtCentre i Kiev i 2021 og under Venezia-biennalen i 2022. Sist gang prisen ble utdelt, i 2019, vant den Tromsø-baserte litaueren Emilija Škarnulytė. Belete var også en av tre nominerte til Sparebankstiftelsen DNBs stipend for 2019, som zambisk-norske Germain Ngoma vant.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Jørgen Craig Lello/Galleri LNM

Les også: Nils Petter Molvær: – Dette er ikke noe influensa – dette er blodig alvor

Oppramsingen av utstillinger kunne vært veldig mye lengre, for dette er en meget aktiv kunstner. Det sier sitt at LNMs og Hjellegjerdes utstillingsoversikter utfyller hverandre. Den usedvanlig høye aktiviteten til tross evner han å jobbe med komplekse og tidkrevende teknikker. Og han fyller kunsten med mening.

Til utstillingen i LNM har han jobbet med ulike typer arkivmateriale, han har samlet fotografier og tekstilfragmenter i hjemlandet, og han bruker Etiopia og Afrikas rike historie på en måte som setter ettertanken på prøve. Ved å peke på «Det gylne nesehornet», en liten, 800 år gammel treskulptur dekket av gull, funnet i Sør-Afrika på 1930-tallet, får han oss til å huske at det vi i vesten lenge anså som «primitive» kulturer har en historie som er helt på høyde med Europas.

Nesehornfiguren stammer fra middelalderkongedømmet Mapungubwe i det sørlige Afrika. Sammen med de mange fragmentene i et lappeteppe av et kunstverk, blir dette en påminnelse om grunnleggende respekt for allmenngyldige menneskerettigheter. Hvorfor? Fordi lappeteppet av tekstile kommentarer blant annet inkluderer bilder av frihetskjempere og oppfordringer til demokratisk deltagelse. Lappeteppet er så innholdsrikt at det godt kan inneholde elementer som har et motstridende innhold. Flere bilder av menn i uniformer åpner for at det kan peke i en annen retning. Men det er nettopp denne tvetydigheten som gir kunsten mening. Her finnes det ingen enkle løsninger, bare en kompleks vev av visuelle opplevelser som inviterer til ettertanke, medopplevelse og pur visuell glede.