Kultur

Anmeldelse: «Snødronningen» er både mytisk eventyr og treffende kjøkkenbenkrealisme

Brageteatret drar Viken rundt med fantasifull og fargesterk «Snødronningen»-forestilling, som vil litt for mye tross enkel og aktuell moral.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Snødronningen»

Av H.C. Andersen

Regi: Kjell Moberg

Med: Nils Oortwijn, Oda Djuplasti, Jonas Andersen Sandvik, Maria Agwumaro, Hedda Gray

Brageteatret

DRAMMEN (Dagsavisen): «Snødronningen» som opprinnelig ble skrevet av H.C. Andersen i 1845, er blitt bearbeidet og gjenfortalt i utallige varianter opp gjennom årene, som bok, scene og film, der særlig Disneys «Frost» satte Andersens opprinnelige historie på kartet igjen. Nå har Brageteatret i Drammen og Toril Solvang dramatisert en sceneversjon med rike ideer og en moderne oppdatering av historiens opprinnelige mørke dysterhet, der psykisk helse og overgangen mellom barn og ungdom blir et utgangspunkt.

Et ensemble på fem skuespillere, sangere og musikere leker seg fram med mange gode tilløp til å lodde dypt i tematikken ved hjelp av stor fantasirikdom. Utfordringen blir å få det hele til å henge sammen.

Les også: Anmeldelse «Fruen fra havet»: Frodig frihetskamp i fjæra

«Snødronningen» er blitt en kombinasjon av mytisk eventyr og kjøkkenbenkrealisme for hele familien, og selve Snødronningen som en ond skikkelse blir etablert fra første stund. Hun er ute etter en helt spesiell type barn, de som har svarte hull i hjertet eller magen fra før. Gerda og Kai er bestevenner, og leker sammen hver dag etter skolen. Noen ganger er de hjemme hos Kai, men som oftest er de hos Gerda eller bestemoren hennes. Det er liksom litt lysere hos Gerda. Akkurat hva som tynger Kai er ikke i seg selv viktig, men mørket som omgir han kan i oppsetningen leses som en depresjon på bakgrunn av familieforhold eller andre faktorer som for mange vil være relevant og gjenkjennelig. Han er et passende bytte for Snødronningen som sender en iskald splint inn i hjertet hans.

Kai blir innesluttet, tverr og slem, også mot Gerda. Hun savner vennen, som gjemmer seg under dynen hjemme. Og når han forsvinner helt må hun dra ut på leting for å finne Snødronningen og redde Kai fra hennes dypfryste grep på Nordpolen.

Les også: Stor oversikt: Disse teaterforestillingene bør du se på teaterscenen i høst

I Kjell Mobergs regi er «Snødronningen» blitt en fabulerende fortelling om barn som ikke har det godt, om vennskapets kraft og betydningen av å ikke gi opp de som faller utenfor. I konkret forstand etablerer han godt forholdet mellom de to barna, og motet til Gerda når hun begir seg ut på en leting som både er lang, vanskelig og farefull. Han legger til mye humor, slapstick og musikk som tar brodden fra det som har tilløp til å bli litt for skummelt for noen, og dels blir dette så dominerende at kjernen med alt det vanskelige, det som vektlegges i Toril Solvangs symbolikk og dramatisering, mistes av syne.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Snødronningen og Kai. Foto: Kevin Dahlman

Les også: Teateranmeldelse «Linje 5»: Vitalt og viktig fra den delte byen

Underholdningsfaktoren er det derimot ikke noe å si på. Håvard Gressum Antonsens musikk og sanger er gode tilskudd til helheten, mens kostymene til Lillian Baur framstår som fargerike kreasjoner som varierer fra det moderne «dagligdagse» når det gjelder Kai og Gerda, til overdådig snødronningkjole og eventyrlige framstillinger av elementene som hører hjemme i H.C. Andersens fortelling: røvere, blomster, Reinsdyret og prinsessekroner. Her rigges mange påfunn med en viss ironisk distanse til det tradisjonelle «disneyeventyret», men også som et utgangspunkt for viktigheten av kunnskap og refleksjon, undring over natur og fenomener. Katja Ebbel Fredriksen har laget en flyttbar og imponerende effektiv dreiescene i miniatyr med fire forskjellige «scener» etter hvert som den snurres rundt, fra Gerdas rom til isødet.

Mens andre oppsetninger gjerne heiser det eventyrlige, inneholder Brageteatrets forestilling også de faktorene som skal minne oss om realismen i følelsene og moralen som ligger som premiss for historien.

Les også: Anmeldelse «Vikla inn i blått»: En Dylan-konsert for historiebøkene – på nynorsk

Maria Agwumaro og Jonas Andersen Sandvik spiller de to hovedrollene med lett og medrivende energi, men også med desperasjonen og frykten som oppstår når Kai forvandler seg til det ugjenkjennelige og utålelige. Likevel blir det noe halsløst over det hele, med en svært allvitende bestemorsskikkelse som ikke helt lar seg plassere, flere påfunn som blir noe formålsløst uttværet, kjappe sceneskift som utfordrer logistikken og en følelse av at man pøser på litt for mye for å latterens skyld. Finalen gjør et heltemodig forsøk på å knytte det hele sammen, og her står Gerda fram som den virkelige helten som overvinner både egen frykt og farer når hun kommer bestevennen til unnsetning, enten han vil det eller ikke.

På turné i hele Viken fra 22. oktober fram til 15. november. For spilleplan, se Brageteatret.no