Kultur

Anmeldelse: «Persona»: Stort drama i liten boks

Det Norske Teatrets fortettede og nære oppsetning av Ingmar Bergmans «Persona» forenkler fortellingen, men gjør den ikke mindre komplisert av den grunn.

5

TEATER

«Persona»

Av Ingmar Bergman

Regi: Johannes Holmen Dahl

Med Kjersti Dalseide, Gjertrud Jynge, Oddgeir Thune

Det Norske Teataret, Scene 3

To kvinner; en sykepleier og en skuespiller. En av dem snakker, en av dem er stum. Sykepleieren skal hjelpe den stumme skuespilleren i tale slik at hun kan stå på en scene igjen. Men fordi sykehusopphold ikke har hjulpet den syke skuespilleren, drar de to kvinnene ut til et sommerhus. Møtet mellom de to kvinnene der ute blir sterkt og dramatisk, og vender om på ting for dem begge to. Og hvem vet – kanskje er de ikke to, men en og samme person?

«Persona» fra 1966 er en av Ingmar Bergmans mest gåtefulle og besnærende filmer, og også en av de mest diskuterte og analyserte. Filmen er av en slik karakter at man selv må pusle dens ulike biter sammen, og det finnes mange måter å pusle dem sammen på. Filmens kameraføring, klipping og lyssetting, samt noen innklipp av mer horrorpregede scener, gir noen føringer for hva som kan være historien, eller historiene, filmen vil fortelle. Så hva skjer med denne merkelige fortellingen når man overfører den til scenen?

I Johannes Holmen Dahls regi på Det Norske Teatrets Scene 3 har historien om møtet mellom de to kvinnene (Gjertrud Jynge som skuespilleren Elisabet Vogler og Kjersti Dalseide som sykepleieren Alma) blitt fint ivaretatt, og grepene som er gjort, viser at mye av det gåtefulle og merkelige med denne historien åpenbarer seg for oss selv uten alle de filmatiske effektene vi ser i Bergmans film. Scenograf Nia Damerell har laget forestillingens spillerom, som er en offwhite, sterkt opplyst boks som dekker om lag en tredel av lille Scene 3. Den er visuelt slående og skaper en fortettet og fokusert stemning, samtidig som den gir assosiasjoner til en sterkt opplyst sommerdag. Verden her er både innelukket og åpen. Og dramaet mellom de to kvinnene er så kraftfullt at vi tidvis også glemmer hvor lite scenerommet er.

Kjersti Dalseides Alma er den lyse, lettlivede, snakkesalige personen i dette scenariet, og hun bidrar med en humoristisk snert til Bergmans tekst som gir den nytt liv og gjør Alma mindre til en parasitt enn hun oppleves som i Bergmans film. For uten at hun har blitt bedt om det, åpner Alma seg for Elisabeth ute i sommerhuset, selv om hun jo egentlig skal ta vare på henne. Men som hun sier, endelig er det noen som lytter til henne. Og Gjertrud Jynges Elisabet lytter, for hun kan ikke annet. Dessuten er hun kunstner og aner muligheter for å bruke det hun hører i arbeidet sitt. Jynge gjør en veldig fin jobb med å formidle Elisabets indre liv gjennom små, små bevegelser i ansikt og kropp. Forestillingen oppleves derfor i stor grad som en intens kommunikasjonssituasjon mellom to personer, selv om det eneste Elisabet uttaler med ord, er «Slutt!»

Flere steder i teksten hintes det om at de to kvinnene både kan være samme person og at de ikke kan være det, og fortellingens vakling mellom disse to ulike virkelighetene, er sentral i det å skape mening og friksjon i fortellingen. For vi vet aldri helt hvem disse to er i forhold til hverandre og får aldri noe svar. Flere ganger når Alma forteller om episoder fra sitt eget liv, ser vi i en gjenkjennelse i Elisabets blikk, som om det er hun selv som har opplevd det som har skjedd. Historiene som rulles opp i dette dramaet, handler mye om seksualitet, om ekteskap og kjærlighet, og om moderskap. Elisabeth har opplevd alt dette, Alma står på terskelen til selv å skulle gifte seg og bli mor. Når Alma her får den siste replikken, som handler om det livet hun skal leve videre, kan det virke som om møtet med Elisabet har forberedt henne på det som måtte komme.

Oppsetningen av «Persona» på Det Norske Teatret oppleves som en noe forenklet utgave av Bergmans fortelling der spørsmålene om kunstnerens, teatrets og filmens rolle, samt en del problematikk knyttet til forhold mellom mor og barn er sterkt tonet ned eller kuttet helt ut. Det er tydelig at regissør Holmen Dahl har prøvd å «rydde opp» litt i dette stoffet og gjøre det mindre farlig, og på sett og vis gjør det fortellingen klarere, skarpere og nærere. Samtidig kuttes mange av fortellingens tråder litt mer enn nødvendig, og dersom man vil oppleve «Persona» på sitt mest obskure, bør man nok gå til Bergmans opprinnelige verk og la seg forvirre der.

Mer fra Dagsavisen