4
KONSERT
Sommerkonsert
Operaorkesteret og Operakoret
Med Marita Sølberg, Tone Kummervold, Eli Kristin Hanssveen, Astrid Nordstad, Lydia Hoen Tjore, Renate Ekerhovd, Jens-Erik Aasbø, Henrik Engelsviken, Audun Iversen, Magnus I. Kjelstad.
James Gaffigan, dirigent
Den Norske Opera & Ballett
Konserten bød på flere spennende nyheter. En av dem er at til våren kommer en helt ny opera av den New York-baserte komponisten Missy Mazzoli, Vi fikk se et lite intervju med henne og librettisten på skjerm, før solistpraktikant Magnus Kjelstad sang kontrollert og uttrykksfullt fra Breaking the Waves, som er basert på Lars von Triers film og som Mazzoli skrev til Opera Philadelphia i 2016. Komponisten snakket om operasjangerens evne til å formidle psykologisk undertekst, og en slik undertekst var også tydelig det denne musikken primært utforsker. Så alle fans av filmer og romaner i omegnen bør kjenne sin besøkelsestid.
Les også: Anmeldelse: Historisk dansespel på operataket
Jeg kan tenke meg mer interessant musikk enn de lyse, litt blomstrete blåserlinjene i ouvertyren i operaen Hans og Grete (1893) som Operaorkesteret åpnet ballet med – den utnytter i liten grad møtet mellom sødme og uhygge i eventyret. Men det satte en lett og sommerlig stemning som også fantes i operasjef Randi Stenes skjermhilsen med kledelig fuglekvitter i bakgrunnen. Per i dag tillater smittevernreglene 200 personer i publikum. Operaen vet ikke ennå eksakt hva det betyr for repertoaret i høst, men ideen med konserten var å gi oss smakebiter på noe av det de planlegger, bundet sammen av fine kommentarer av dramaturg Hedda Høgåsen Hallesby. Hun løfter fram politiske og ideologiske dimensjoner i tilsynelatende klisjéfylte operaplot på en måte jeg tror kan åpne operasjangeren både for dem som synes formen er fremmed og for dem som helst vil underholdes.
Les også: Klar for å synge operaen åpen igjen
Sesongen skal starte med en tilpasset versjon av Carmen. Tone Kummervold sang Habanera derfra med trøkk og varme og hadde fortjent et mindre traust orkester bak seg. Den litt reserverte spillestilen passet bedre til Lydia Hoen Tjores slanke og presise tolkning av Carmens motfigur, Micaela, i en arie der hun synger at ingenting kan få henne ut av fatning. Men poenget er jo nettopp å få fram en musikalsk kontrast mellom de to damene. Mens sangerne klarte det, var det lite i orkesteret som minte om suggererende erotikk i denne delen.
Operakoret sang et nummer som pekte tilbake til operasjangerens røtter i gresk teater. Slike forsøk på å gjenskape fortid fra bunnen (komponist Bohuslav Martinu levde til 1959) kan fort falle i en nostalgisk felle. Men koret fikk fram det rå og upolerte som man forestiller seg at disse forestillingene hadde, og her spilte orkesteret engasjert. Som kontrast i konserten fungerte det veldig bra.
Les også: Danser seg inn i nytt hus
Sommerkonserten ga oss flere av Operaens solistpraktikanter. I Astrid Nordstads arie fra Barbereren i Sevilla var tett kontakt mellom solist og orkester virkelig på plass, og hun kommuniserte sikkert og fleksibelt både med publikum og med musikerne. Barbereren kommer i nyproduksjon i Bjørvika. Renate Ekerhovd, som avslutter utdanning i København denne våren, sang en kort arie fra Maskeballet der hun balanserte klang og uttrykk fint og ga meg lyst til å høre mer.
Så kom et utdrag fra La Bohème, som ser ut til å vende tilbake i Stefan Herheims samtidsregi fra 2012. Tanken om et lengre strekk fra samme musikalske univers er fin, og musikken ble tatt godt hånd om av solister og orkester, men i denne delen kom konserten og operaen som form for meg litt på kollisjonskurs. Dramaturgien i opera er langsom og bygges opp over lange strekk på flere timer – og å plutselig klippe ut noen scener av et slikt forløp uten at publikum fysisk har fått være med på bakgrunnen for samspillet, på hvorfor det skal gå sakte, være innadvendt eller hvorfor alle pluggene skal tennes akkurat på tidspunkt x, er bare en krevende situasjon både på scenen og i salen, selv om hodet kjenner historien.
Men i siste post på programmet, da orkester og kor kjørte i gang Te Deum-scenen fra Tosca med baryton Audun Iversen i front, var nerven på plass og det hørtes ut som ingen sparte på noe. Jeg husker ikke om det var her eller tidligere at konferansieren snakket om koret i opera som et bilde på folket, som publikums representanter på scenen, men jeg fikk lyst til å synge tilbake og takke for hvor fint det var å få høre musikk i rom igjen, musikk der lyden får komme fra fysisk forskjellige steder, fra koret langt der bak, fra et trekkspill vi kunne høre hvor var, men ikke kunne se, eller fra harpen til venstre foran, i stedet for fra et sammenklemt, virtuelt headset-sted.