Anmeldelse: Nattsvart blikk på «Narvik»

4

TEATER

«Narvik»

Av Lizzie Nunnery

Regi: Kim Sørensen

Med Christine Guldbrandsen, Sondre Krogtoft Larsen og Kristian Winther

Nordland Teater

NARVIK (Dagsavisen): De norske nordområdene under andre verdenskrig er i søkelyset som aldri før. Dels har det å gjøre med markeringen av at det er 75 år siden tyskernes tilbaketrekning fra Finnmark og Nord-Troms, men i enda større grad skyldes det en langsom og nødvendig forflytning av det etablerte blikket på krigens konsekvenser og de ulike aktørene, bort fra østlandsområdene og den sentraliserte fortellingen av historien, til andre fortellinger og andre hendelser. Nordland Teater inviterer gjennom sin nye oppsetning til nok et blikk på Norge under krigen, gjennom stykket «Narvik». Men selv om premieren til det turnerende teatret var lagt til byen stykket henter tittelen fra, handler det ikke så mye om byen i seg selv, som hva krigen gjør med enkeltmennesket. «Narvik» er ikke så mye slaget om en by, som slaget om menneskeverd og en fortsatt framtid.

Les også: Fascinerende og nyskapende «Kristin Lavransdatter»

Britiske Lizzie Nunnery bygger historien dels på hva hun selv er blitt fortalt av sin bestefar, dels på valg som oppstår i en krigssituasjon, hvilke sider som blir valgt, hvilket umenneskelig press man utsettes for. Det åpner med en gammel mann som på tampen av livet gjenopplever minnene som ung telegrafist fra Liverpool på et konvoiskip, det skjøre kameratskapet, skrekken, torpederingen, en fars formaninger og hvordan møtet med Else, en norsk jente like før krigens utbrudd, skulle prege han resten av livet når oppgjøret i 1945 og etterkrigstiden var et faktum. At Nunnery lar fiksjonen overta detaljene på dramatisk vis får så være i en oppsetning som har som mål å lodde smertene krigstraumene etterlater i et sinn, uansett hvor solid det i utgangspunktet måtte fortone seg.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kristian Winther og Christine Guldbrandsen. Foto: Erika Hebbert

Les også: 24. juni 1942 ankom 900 fanger Beisfjord nær Narvik. Innen julaften levde kun 142

Narvik blir begrepet som Nunnery snor sin fortelling rundt, og ved å løsrive seg geografisk skaper hun et ibsensk moralstykke om fall og forfall, om heltemot og avmakt. Nunnery er selv både dramatiker og sanger/låtskriver, men musikken som inkorporeres i stykket er komponert av norske Vidar Norheim og av spilt av Johannes Winther Farstad og Kari Nesdal Sandnes. Den føles naturlig i en fortelling hvis høye ambisjoner ivaretas ytterligere gjennom imponerende scenografi (Gjermund Andersen) og smarte sceniske løsninger. Disse er ladet av symbolikk som framhever kompleksiteten og usikkerheten. Dermed blir et skips- eller ubåtskrog eller et danselokale eller et Oslo ved frigjøringen, nydelig hjulpet av lydmalende rekvisitter og sorl som like gjerne fører deg under havets overflate så vel fysisk som psykisk.

Les også: «Trilogien»: Unik, mørk og vakker Jon Fosse-dramatisering

Kim Sørensen har regi på stykket og gir det til en viss grad en lokal koloritt gjennom språk og betoning, godt hjulpet av Ragnar Olsens frodige oversettelse. Kristian Winther leder an i det lille ensemblet som deler på rollene, og den fysiske spillestilen understrekes av det dramatiske og røffe innholdet, en illusjon av tid og sted gjennom klær og detaljer, og de sceniske virkemidlenes intense bruk av lys, røyk og kraftige lydeffekter. Sørensens oppsetning maner videre skuespillerne til å bygge opp dramatikken i sine handlinger med sterk tilstedeværelse og konstant «utestemme» snarere enn gjennom nyanseringer og tidvis tilbakeholdenhet. Det blir også stykkets største svakhet, at helheten domineres av en monoton vegg av lyd og effekter som stenger for sårheten og ettertanken som ligger i manus og i de ulike skikkelsenes tidvis fatale valg. Men som en sammenvevd enhet av tid og sted og personer sett gjennom slående vakre tablåer, blir «Narvik» som rapport fra en konflikt en allmenn påminnelse om en tid og en tilstand som er gjenkjennelig uansett hvor blikket lander.

På turné i Nordland ut oktober.