Kultur

Anmeldelse «Nasjonalballetten i det fri»: Overnaturlig og vakkert i Groruddalen

«Nasjonalballetten i det fri» er nesten blitt sensommerens vakreste eventyr – men bare nesten.

Dagsavisen anmelder

4

DANS

Nasjonalballetten i det fri

Koreografi: August Bournonville, Anaïs Touret, Kaloyan Boyadjiev, Jean Coralli, Jules Perrot

Musikk: Herman S. Løvenskiold, Lera Auerbach, Horyo, Adolphe Adam

Med: Dansere fra Nasjonalballetten

Linderud gård

Linderud gård er en av Oslos mer skjulte perler, der den ligger blant noe småhusbebyggelse i Groruddalen, rett bak Linderud senter. Gården er et praktfullt syn, med sitt store, hvite hovedbygg fra 1713, som senere er om- og påbygd. Hageanlegget rundt er fra samme tid og er vesentlig en barokkhage, et sted for drømmer, lettbente tanker, og kanskje ett og annet overnaturlig vesen. Og overnaturlige vesener får vi se i rikt monn når Nasjonalballetten, som siden korona-pandemien satte inn har gjort suksess med sine utendørs danseforestillinger, akkurat i dette hageanlegget byr på noe som fort kunne blitt sensommerkveldens vakreste eventyr, men som av ulike grunner ikke ble det allikevel.

Les også: Simone Grøtte skriver samisk historie i Operaen

«Nasjonalballetten i det fri» er skapt rundt skogsscener fra «Giselle» og «Sylfiden», to romantiske balletter av henholdsvis Jean Coralli/Jules Perrot og August Bournonville, med uroppføringer i første halvdel av 1800-tallet. Ballettene har både tematiske og estetiske likheter i sine ulykkelige kjærlighetshistorier preget av tre- og firkantdramaer og med overnaturlige vesener som viktige pådrivere i den dramatiske handlingen. En pas de deux fra «Sylfiden» åpner forestillingen, og andre akt fra «Giselle» avslutter og kroner hele denne kvelden på Linderud gård.

Anmeldelsen fortsetter nder bildet.

###

Nasjonalballetten i det fri. Foto: Erik Berg

Det vanskelige med å danse utdrag fra hele balletter er at fortellingen og karakterene ikke har fått etablert seg ordentlig hos publikum når vi blir sluppet inn et stykke uti handlingen. Derfor avhenger resultatet mye av dansernes karakterarbeid fordi de også må ta med seg og formidle hele forhistorien til scenen de spiller for oss for å tegne overbevisende karakterer. På grunn av mangel på dette blir særlig «Sylfiden»-utdraget mer dans enn fortelling. Natasha Jones Dales sylfide er vakker og vever, men hun mangler mystikk og feens finurlighet. Gakuro Matsui som den betatte James blir også mest pen på overflaten, selv om han skal ha kudos for sine utsøkte, lette hopp. Noe av den samme problematikken finner vi i utdraget fra «Giselle», men der har vi Yoel Carrenõs sørgende Albrecht som løfter hele akten til et nytt nivå. Carrenõ stiller i en egen klasse og vet virkelig hvordan dette skal gjøres. Han spiller sin rolle som om han var med i en helaftens forestilling. Her er det breddfullt med følelser, det utspiller seg et stort drama i ham, og vi blir virkelig løftet inn i eventyret av å følge Carrenõ på scenen.

Dessverre er Melissa Houghs Giselle og Lania Atkins’ Myrtha vanskeligere å få tak på og er for like i temperament til å være to svært ulike karakterer. Ensemblets overnaturlige vesener, wiliene, er derimot svært vakre og samstemte i sin florlette uhygge og vitner om et godt gehør innad i Nasjonalballettens ensemble.

Les også: Bringer teater og billedkunst sammen i nytt kunstprosjekt

Anmeldelsen fortsetter nder bildet.

###

Nasjonalballetten i det fri. Foto: Erik Berg

Balletutdragene rammer inn to helt nye koreografier av henholdsvis Kaloyan Boyadjiev og Anaïs Touret. Touret har latt seg inspirere av skogstemaet i «Giselles» andre akt, og ville lage en slags versjon av denne akten for kun mannlige dansere, der kostymene også korresponderer med «Giselle»-dansernes hvite tutuer. Resultatet ble koreografien «Wagō». Boyadjiev ønsket på sin side å lage et verk for kun kvinnelige dansere, og skapte «Fair enough». Både «Wagō» og «Fair enough» ble utviklet i starten av vårens lockdown-periode, da det fortsatt var restriksjoner for nærkontakt mellom scenekunstnere. Dette har satt sitt preg på disse koreografiene. Å se muligheter i det begrensede kan være inspirerende for en kunstner, men denne gangen er resultatet to ikke så spennende koreografier.

«Fair enough» har den styrken at den gjør sitt musikalske følge, Lera Auerbachs «String Quartet No 10 Frozen Dreams», interessant å høre på. Den stramme og skarpe koreografien er dessuten en fin kontrast til gårdshagens ville buskas som omkranser scenen. Vi kan ane en snev av noe Kyliánsk i Boyadjievs koreografiske språk, men «Fair enough» er langt mindre utfordrende for betrakteren å se på enn noe som helst av Kylián. «Wagō» gir assosiasjoner til afrikansk dans, men den mangler friksjon og blir ikke spennende før mot slutten når tempoet settes opp. Da forløses en etterlengtet energi, men det skjer litt for sent.

Les også: Ustemt klokke for en ny tid

Det skal mye til før Nasjonalballetten virkelig ikke får det til, så selv om det er mange hakk i deres eventyrfortelling på Linderud gård, er det selvsagt både vakkert og stemningsfullt hele veien. Og apropos overnaturlige vesener: Værgudene var bare sånn passelig med oss på premieren, og utdraget fra «Giselle» måtte på grunn av regn avbrytes like før det var over. Jeg kan ikke og skal ikke kritisere Nasjonalballetten eller arrangørene for dette, men konstaterer bare at å skape kunst under åpen himmel er en risikosport, og denne gangen kom de ikke helt i mål.