4
TEATER
«Menneske, kjære menneske»
Av Anders T. Andersen
Dikt av Nils-Øyvind Haagensen og sanger av Erlend Ropstad
Med Andrine Sæther, Liv Bernhoft Osa, Trond Espen Seim, Erland Bakker, Erlend Ropstad
Nationaltheatret
Det kan høres ut som rått parti når Erlend Ropstads gnurende og snerrende gitar møter Nils-Øyvind Haagensens dikt om livets omveltende tilforlateligheter, men på et eller annet vis finnes det en samstemthet mellom de to som er godt egnet for en sceneoppsetning. Det handler bare om å finne den riktige rytmen, og akkurat det kan regissør Anders T. Andersen mye om etter arbeidet med blant annet Joachim «Jokke» Nielsen-stykket «Verdiløse menn» og til dels også David Bowie-musikalen «Lazarus». Omfanget, dybden og innfallsvinklene er svært forskjellige, men det handler til sjuende og sist om det riktige utvalget og om å la ordene og situasjonene som skaper dem søke gjenklang i det musikalske. «Menneske, kjære menneske» er ikke teater som sådan, snarere en blanding av rene konsertinnslag med Erlend Ropstad og diktene til Nils-Øyvind Haagensen «spilt» ut av fire skuespillere som veksler på ord og narrativ.
Les også: Blekner på scenen. Anmeldelse av teater: «Werther»
Erlend Ropstad har en rekke album bak seg og foran seg et stadig større og mer hengivent publikum som lar seg fenge av livsnære tekster i en tradisjon som finner røtter i amerikansk gitarrock- og folktradisjon, men med en lunte som innimellom leder til utbrudd nær punken. Hans siste album «Brenn siste brevet» (2019) ble en suksess på alle måter, og herfra har forestillingen hentet nøkkelsangen «Natta som er over nå» og ikke minst tittelkuttet, i sammenhengen framført over et vârt piano. Andre sanger har rot på albumet «Alt som har hendt» (2017), hvor han ikke minst i den inderlig fine «Sang til de rotløse» viser poetisk kløkt i linjer som «å æ tenkte vi to kunne starte en gjeng».
Les også: Anmeldelse Tønes-teater: Til scenen i all beskjedenhet
De utgjør en fin gjeng disse to, Erlend Ropstad og Nils-Øyvind Haagensen, forfatteren, lyrikeren, journalisten og forlagsmannen som samtidig med oppsetningen «Menneske, kjære menneske» utgir diktsamlingen «Det uregjerlige» på Oktober forlag, hans foreløpig siste i en lang rekke bøker som finner sitt publikum på et bredere grunnlag enn mange andre samtidsdiktere. Han skriver poesi som er gjenkjennelig og sitatvennlig, uten at det blir lett av den grunn, og i likhet med Ropstad skriver han både ut fra et personlig ståsted og ut fra det allmenne. I de sterkt skildrende, ofte politisk ladede utfallene finner de to hverandre i sånne ting som nattlige telefonsamtaler slik Ropstad skildrer i «baby er du våken» og Haagensen synger om i «Kom så går vi» og lignende relasjonsdikt om mennesker som møtes i natten. Her er dikt så vel fra debutsamlingen «Hender og hukommelse» (1998) som «Haruki og jeg» (2010) og «God morgen og god natt» (2012). Dikt fra sistnevnte skaper et utgangspunkt for forestillingens lek med sykluser, som igjen forsterkes av skuespillernes tolkninger.
Les også: Dramatisk vinter for norske artister
Andrine Sæther er framoverlent i sine avleveringer i likhet med Erland Bakker, og underfundige som når de gjengir «Haagen»s passasje om Jan Erik Vold som ringer fra Stockholm fordi han lytter til regnet. Trond Espen Seim er den som gir liv til Haagensens litt dunkle og fandenivoldske humor, og Liv Bernhoft Osa gir inderligheten i tekstene et ansikt, som i «Det skjedde». Slik framstår Andersens rollebesetning som både gjennomtenkt og fargerik.
Noen av de fineste øyeblikkene ligger i de rene «monologene» der helheten ikke brytes i dialog, for eksempel nevnte Osa-passasje og når Bakker leser «Takketale» rett fra boka, diktet som åpner «Det uregjerlige» og som er skrevet som en nidvise til en nyvalgt regjering i 2017 med linjer som: «og takk for at du snakker norsk/og takk for at du går utenom» i tillegg til å takke kvinneundertrykkelse, kommentarfelt og en stadig homofobi. Det er et sinne fyrt opp av aktualitet og samtid i Haagensens tekster – særlig i denne nye diktsamlingen – som forestillingen med fordel kunne vært mer farget av, men som har måttet vike til fordel for dikt om forhold, kjærlighet og begjær. Men tematisk rimer dette også, som gjennom Ropstads forklarende vise om oppbrudd og brudd som han synger kraftfullt om i «Natta som er over nå». Slik blir hans innlevende framføring av egne sanger ekko av Haagensens dikt, og Ropstad begrenser seg på ingen måte selv om han er på en langt mer «behersket» scene enn han er vant til.
Les også: Den rette Ropstad
Også han orienterer seg tydelig i en samtid han ikke føler at alltid rimer overens med hans egne holdninger. Sangen «Vi henter de om natta» er skapt av dirrende harme over norske myndigheters behandling av barn på flukt. «Vi henter de om natta/Og kaller det rettferdighet». I alt dette er det mange nydelige overganger. Skuespillernes introduksjon til nettopp «Vi henter de om natta» er diktet «Sånn», om å koppe hendene slik at man for eksempel kan holde en skadet fugleunge, og som Haagensen omgjør til et bilde på hvordan man må koppe nærmiljøet og storsamfunnet: «hvis ikke/synker vi som en stein». Andre overganger det gnistrer av på scenen er for eksempel mellom diktet «Det skjedde» og sangen «Ta meg med», hvor førstnevnte slutter med «jeg vil dra dit ingenting hender/og huske» og sangen begynner med «Ta med en telefon hvis det skulle være no/Ta med din tvil og ta med ditt mot».
Les også: Best på teaterscenen nå
Det ligger også kunstnerisk mot i en forestilling som dette, og det kan tenkes at den er godt inspirert av Nationaltheatrets litt uventede suksess «Livet er den eneste måten», basert på diktene til polske Wisława Szymborska. Også den en forestilling der handlingen ble definert ut fra et liv og dets diktning. Szymborska-forestillingen nøt imidlertid godt av at den var strammere. «Menneske, kjære menneske» varer ikke mye lengre, men er likevel minst tre sanger og like mange diktsekvenser for lang, så når forestillingen etter om lag en time og en rørende og på alle vis avsluttende versjon av «Menneske, kjære menneske» begynner på igjen, er man så full av inntrykk at det resterende føles som en unødig epilog.