Anmeldelse Ida Ekblad: Utstillingen er en eksplosjon av fargeglede

Av: Lars Elton

KUNST

Ida Ekblad

«Slice of the inaccessible»

Galleri Peder Lund, Oslo

Vi står midt oppe i en tid da språk og underliggende holdninger er noe som opptar oss i større grad enn tidligere. Med Black Lives Matter har vi blitt bevisst på strukturell rasisme, med #metoo er seksuell trakassering presset opp i den daglige samtalen. Mye dreier seg om holdninger som blir reflektert i språket. Problemet gjennomsyrer den offentlige samtalen. Også i en så enkel sammenheng som en kunstanmeldelse. Det dreier seg, i dobbelt grad, om språk: Til en viss grad gjelder det språket Ida Ekblad bruker i kunsten sin. Men kanskje i enda større grad dreier det seg om det språket jeg som kritiker bruker.

I dag er det blitt en utfordring bare å påpeke et så grunnleggende faktum som det at kunstneren er kvinne. Som kritikerkollega Tommy Olsson skrev i Klassekampen nylig: «Begrepet «kvinnelig kunstner» (…) er virkelig en uting, men på samme tid umulig å styre unna, (…)».

Les også: Anmeldelse: Wendimagegn Belete fyller kunsten med mening og varme i høstmørket

Hvilke ord skal og kan jeg bruke om en så synlig kunstner? Spørsmålsstillingen skyldes dels at Ida Ekblad (født 1980) ikke nøyer seg med å stille seg i rekken og være én av mange. Hun krever sin plass. Hun oser av selvtillit. Hun tør å skille seg ut. Da blir det fristende å gi henne karakteristikker som den jeg lenge tenkte på til tittelen. Etter mye tankevirksomhet fant jeg noe bedre enn det som først falt meg inn. Jeg har innsett at tittelen kunne blitt oppfattet sexistisk. For ett år siden ville jeg ikke ha ofret det en tanke. Jeg vurderte lenge å la tittelen «Den norske kunstens «powergirl»» stå, fordi Ida Ekblad fortjener oppmerksomhet. Publikum bør få vite om utstillingen, og tittelen ville garantert vakt oppsikt.

Dette er hennes første utstilling i Norge siden suksessen med den store separatutstillingen på Museet for samtidskunst i 2013. Hvor hun fylte den barokkinspirerte banksalen med handlevogner fylt med skrot. Hun skulle ha stilt ut på Kunstnernes Hus i sommer, men den er blitt utsatt til neste år. I stedet kan publikum kose seg med en konsentrert maleriutstilling i galleriet til Peder Lund på Tjuvholmen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Ida Ekblad hyller Vasilij Kandinskij i «Artery walls and other living soft tissues».Foto: Courtesy of the artist and Peder Lund. Photo: Uli Holz

Les også: Ny film om Billie Holiday: Et liv som var så vondt som det kunne være

Det er blitt en herlig, fargesterk og energisk utstilling. En visuell utfordring som spruter farger som en konfettikanon, men som også har sine roligere sider. En oppvisning av kunstnerisk glede over utfordringene kunstneren møter i kampen med lerret og maling. En vilje til eksperimentering med kunstens grunnleggende bestanddeler.

Utstillingstittelen «Slice of the inaccessible» (for eksempel oversatt til: En skive av det utilgjengelige) åpner for et språklig spill som peker mot noe underliggende som ikke er umiddelbart tilgjengelig. I et intervju som skal publiseres i en bok senere i vinter snakker hun om inspirasjonen fra ulike deler av populærkulturen. Det kan like gjerne dreie seg om japanske tegneserier som fascinasjonen for mellomrommene i et skriftbilde. Listen er lang, og hun har selv bakgrunn fra tagging og skateboard, miljøer som i hennes ungdomstid var utsatte på grensen av samfunnet. Alt dette kaster hun inn som et grunnlag i bildene sine.

Resultatet er et visuelt kaos der du skal være ekstremt dyktig for å finne noen som helst referanser til inspirasjonskildene. I stedet får du malerier som først og fremst har sin egen dynamikk. Du finner også referanser til den rike, modernistiske kunsthistorien, med en lys og vakker hyllest til Vasilij Kandinskij som et høydepunkt i «Artery walls and other living soft tissues».

Les også: Skarp og parodisk

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Courtesy of the artist and Peder Lund. Photo: Uli Holz

Les også: Plateanmeldelse: Nils Bech: «Foolish Heart»: Storslått om sorg og savn

Det er sju år siden Ida Ekblads siste utstilling i Norge. Det at hun ikke har vært synlig i hjemlandet betyr ikke at hun har ligget på latsiden. Hun har bygd en sterk karriere internasjonalt, sist med to store utstillinger ved prestisjemuseer i Mexico og Sveits i fjor. Prisnivået er for lengst bortenfor normale lommebøker, og kunsten hennes omsettes på internasjonale auksjoner. Dette har bidratt til at hun er den eneste kvinnen som figurerer blant de ti øverste på en liste over landets samtidskunstnere med høyest inntekter. Med debuten hos Peder Lund har hun endelig fått en norsk gallerist. Da de ble enige om et samarbeid annonserte galleristen med en helsides annonse i et herværende magasin. Det har vi aldri sett maken til i Norge.

Den økonomiske verdien er av mindre betydning. Når man står overfor billedkunst med så sterk uttrykksvilje der kunstneren har tatt så klare valg som Ida Ekblad har gjort med denne utstillingen, da vet i hvert fall jeg at dette er en utstilling jeg kommer til å huske. Den innledende innvendingen om språklige utfordringer er fort glemt. Det er bildene som klistrer seg fast til hjernen. Der sitter de ennå. De vil ikke slippe taket.