Anmeldelse «Harper Regan»: Et dypdykk i mørket

4

TEATER

«Harper Regan»

Av Simon Stephens

Regi: Bjørn Floberg

Med Ågot Sendstad, Håkon Ramstad, Per Egil Aske, Ellen Horn, Marit Adeleide Andreassen, Rebekka Jynge, Gorm Grømer, Gorm Grømer

Nationaltheatret

Det ligger en åpenbar nysgjerrighet på hvorfor mennesker handler som de gjør i den britiske dramatikeren Simon Stephens stykker, og dem har vi etter hvert sett en god del av på norske scener. «Det merkelege som hende med hunden den natta» ble en liten evighetsmaskin for Det Norske Teatret, som også satte opp «Heisenberg» med Bjørn Floberg og Marie Blokhus. Da hadde Floberg allerede rukket å regissere «Motortown» for Nationaltheatret, og gjentar nå regigjerningen med «Harper Regan», også det et stykke der Stephens sirkler inn et menneske på bristepunktet.

At nettopp Floberg ser ut til å ha festet seg ved Stephens rimer på flere vis. Det handler om å skildre de som faller innenfor hverdagens rammer, om klasseskiller og ikke minst om dialog, all den tid dramatikerens stykker er som små gavepakker til tekstbevisste skuespillere. Dette smitter også over på regien, hvor Floberg i stor grad leder skuespillerne i det gode ensemblet til å selv forme temperatur og skifter i handlingen.

Les også: Antiteatret: Skrik fra en utbrent ruin

Skjønt handling, som de fleste stykker fra Stephens’ hånd starter også «Harper Regan» mer eller mindre midt i samtale med loddet kastet. Utgangspunktet definerer litt etter litt retning og forståelse for hva som har skjedd og hva som skal skje, og reisen som følger er vel så mye innvortes som den er geografisk og fysisk.

Harper Regan, spilt av Ågot Sendstad, blir truet med at om hun går, behøver hun ikke komme tilbake. Harper har spurt om å få noen dager fri for å besøke faren, som ligger for døden, men møter bare en vegg av asosialt agg fra sin heller uortodokse sjef (Håkon Ramstad). Vi vet at 41-åringen kommer til å snu ryggen til det livet hun lever i London-forstaden Uxbridge og likevel reise til Manchester.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ågot Sendstad og Rebekka Jynge. Foto: Øyvind Eide

Les også: Bjørn Floberg: – Jeg vil aldri ta avskjed

Vi aner også gjennom dialogen i den neste scenen, eller «episoden» om man vil, med ektemannen James (Per Egil Aske) og tenåringsdatteren Sarah (godt og opposisjonelt tegnet av Rebekka Jynge) at det bunner i noe mer enn et ønske om å se igjen faren. Harper hakker på Sarah, som åpenbart har et nærere forhold til faren enn til moren. Et speil på Harpers egen holdning til sine foreldre som er problematisk, og når det gjelder moren fullstendig dødt.

Harper mener moren har dømt James i forbindelse med den mørke hemmeligheten som er årsaken til at de har måttet bosette seg i Londons absolutt ytterste utpost og at Harper må forsørge familien på tre alene. Denne siste tryggheten kutter hun trolig båndet til når hun uten tillatelse og uten å fortelle det til noen drar til Manchester. Stedene stykket viser til er ikke tilfeldige, men markerer klassetilhørighet så vel sosialt som økonomisk.

Les også: Fascinerende og nyskapende «Kristin Lavransdatter»

Øyvind Wangensteens minimalistiske scenografi blir en passende klangbunn for Jojje Wadenius’ smogblå musikk, med lave «betongbenker» som kunne vært hentet fra en av Oslos nye miljøgater, samt et bistert tent gatelys, gir et bilde av noe goldt uforsonlig og ugjennomtrengelig, litt som Harper Regan selv. Utover det byr sceneløsningen knapt på rom for luft og ettertanke i og mellom de dialogtunge episodene som utgjør stykket.

Det blir litt for lukket til at detaljene virkelig skal kunne komme til syne. Men Elinor Ströms kostymer blir tydelige holdepunkter til den samtiden stykket speiler, og en forlengelse av tekstens mange kommentarer om nettopp klær som identitetsmarkør og da spesielt vedrørende skinnjakka som Harper rapper fra en ufin og rasistisk journalist (Gorm Grømer) en tidlig morgen på puben. Møtet ender blodig, og for henne i triumf. Det er denne jakka hun har på når hun som en «Rebel Without a Cause» besøker moren. Hun bor sammen med en yngre mann i Stockport, den britiske bomullsproduksjonens høyborg et stykke utenfor Manchesters bykjerne. Det er tilfeldigvis også byen Simon Stephens vokste opp i, så indirekte blir «Harper Regan» en sannhetssøkende hjemkomst på flere plan, skapt av en dramatiker som i stykkene sine stadig bruker reisens mange valører og møter som åpenbarende virkemiddel.

Les også: «Alice i Vidunderland»: En sprikende vill drøm

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ågot Sendstad (til venstre) og Marit Adeleide Andreassen. Foto: Øyvind Eide

Ågot Sendstad spiller Harper Regan som en skikkelse som ikke gir ved dørene. Litt brå, steil, flere av dem hun møter syns hun er rar. Hun er kone, ansatt, mor og datter, men at hun også er seg selv blir en erkjennelse som vokser gjennom møtene som oppstår i de om lag to døgnene handlingen foregår. Som møtet med den litt for involverte sykepleieren (Marit A. Andreassen), i et av stykkets fineste scener. Og møtet med den rasistiske journalisten, forretningsmannen hun avtaler uforpliktende sex med på et hotellrom etter å ha sjekket en datingtjeneste, en gutt (Thomas Bipin Olsen) som er jevnaldrende med datteren og tenner på eldre damer, og ikke minst møtet med moren (Ellen Horn), som hun motvillig oppsøker.

Skallet får brister, og gjennom Harpers noe abrupte valg kommer nyansene og kanskje også en ny sannhet til syne. De valgene som først synes usannsynlige får etter hvert sitt eksistensgrunnlag, mens manus byr på en bevisst overdrivelse av de ulike episodene og figurene som skaper en viss grad av komikk i all tragedien. Sendstad balanserer dette nydelig og bærer både tittelfiguren og stykket i det tydelige regigrepet som gir skuespillerne stort ansvar i et helhetsbilde preget av en litt for episodisk rytme.