3
TEATER
«The Raven»
Etter Edgar Allan Poe
Regi: Lars Øyno
Musikk: Lars Pedersen
Med: Hanne Dieserud, Johanna Øyno, Henriette Blakstad
Grusomhetens Teater
Etter å ha satt opp to amerikanske tragedier i en realistisk spillestil de siste sesongene, vender Grusomhetens Teater nå tilbake til et prosjekt som må kunne sies å være mer i deres ånd, nemlig en iscenesettelse av Edgar Allan Poes dikt «The Raven» fra 1845. Men like lite som vi visste hva vi ville få se da de overrasket med en knallgod, hyperrealistisk oppsetning av «Hvem er redd for Virginia Woolf», vet vi det nå. Denne gangen fordi prosjektet fremstår som så nytt, så uprøvd. Dette er ikke en type teaterprosjekt vi ofte ser, og selv om man kjenner Grusomhetens Teaters grunnleggende uttrykksform og ser at det er mye i diktets stemning og verden som kan harmonere godt med deres fysiske teaterspråk, så er det på forhånd umulig å forestille seg hva dette blir.
Les også: Anmeldelse «Bienes historie»: Ambisiøst og krevende teater mot alle odds
Det viser seg å bli ganske rart, og dessverre ikke bare på den gode måten. Det skyldes nok regissør Lars Øynos helhetlige grep om stoffet som særlig preger dramaturgien. Den er ganske flat, og slutten ser vi aldri komme før den plutselig er der. Inntil da er forestillingen en tålmodighetsprøve. For dette går sakte. Det mest fascinerende er imidlertid scenebildet, som Grusomhetens Teater med en nesten barnlig lyst må ha gjenskapt så riktig de kan etter Poes dikt.
Her har vi 1800-tallsmøbler, det snør utenfor vinduet fordi det er desember, studenten er tweedkledd på engelsk maner, og bysten av Athene er på plass, om enn kun som et bilde. Stemningen i rommet er det ikke noe å si på. Den Poe’ske gotikken og mystikken kjenner vi faktisk på fra første stund.
Les også: Teateranmeldelse: Mesterlig og munter lek med «Vildanden»
«The Raven» er en poetisk fortelling om en student som mens han sitter alene en vinternatt og sørger over sin døde elskede Lenore, får besøk av en ravn som har skrevet seg inn i litteraturhistorien med utsagnet «Nevermore!». Diktet er tross sin alder fortsatt medrivende, og særlig diktets rytme er suggererende. Med sine mange gjentakelser og forsterkinger av det som allerede er sagt, insisterer diktet så kraftig på sin fortelling at man ikke kan annet enn å flyte med inn i den sørgende hovedpersonens univers. Forestillingen bruker bare utdrag fra teksten, men repetisjonene har teatret bitt seg merke i og bruker flittig.
Men her er mye stillhet, mye pust og kropper i stadig nye organiske formasjoner. Det er som om hvert øyeblikk av historien er delt opp i hundre ulike små bevegelser. Det er derfor det går så sakte. Formen og tempoet kan også minne om det vi så i Grusomhetens sørgespill «La-ment» fra 2015.
Les også: – Man må kunne tulle med det fæle og det vonde
Den sørgende studenten i Henriette Blakstads tolkning, som er sminket til å ligne mistenkelig på Poe selv, minner til tider mer om en gammel krok enn en ung mann. Skikkelsen blir heldigvis aldri komisk, men forblir såpass rar og seig i bevegelsene at det er vanskelig å nærme seg ham på noe vis. Lenore, derimot, er vakkert gestaltet av Johanna Øyno i en hvitkledd blondekjole, og teatrets velkjente fysiske uttrykk kler denne spøkelseskarakteren veldig godt. Og så er det ravnen, som kommer inn i rommet som en stor, utkledd menneskeskikkelse (Hanne Dieserud). For det er det den er. Dette er ikke nødvendigvis en enkel karakter å løse rent scenisk, men at valget skulle falle på en blanding av gammeldags skrekkfilm og Barne-TV var overraskende og alt annet enn jeg forbinder med den mer melankolske fuglen i Poes dikt.
Her hveser og skriker den «Aldri mer!» så upoetisk at jeg tenker at den nesten ikke hører hjemme her. Regissør Øyno har uttalt at ravnen her skal forstås som en anarkist, og at det er naturen som kommer for å hevne seg på mennesket. Men hvorfor ravnen har valgt seg en stakkars sørgende student til dette formålet, forblir uklart.
Les også: Anmeldelse «Et dukkehjem»: Viser Ibsens evige klo
Jeg kunne fint ha sett en både rar og svevende forestilling dersom den var snekret godt sammen og utgjorde en variert og dynamisk helhet. Hvordan vi skal tolke ravnen, som anarkist eller en sannhetsbærer, er kanskje ikke det mest essensielle. Det viktigste må være at vi klarer å kjenne på de følelsene teatret vil formidle, at vi gripes av stemningen gjennom hele forestillingen og kanskje også kjenner at det røsker litt i sjelen, slik teatrets forbilde Antonin Artaud også ville det.
Men når det av flere grunner ikke gjør det, tenker jeg at Grusomhetens Teater i alle fall skal ha for forsøket. For dette er friskt satset og annerledes, om ikke annet.