Kultur

Anmeldelse «Den kaukasiske krittringen»: Medrivende og nattsvart krigsdrama

Bertolt Brecht ville kanskje snudd seg i graven av det store følelsestrykket som preger Nationaltheatrets oppsetning av «Den kaukasiske krittringen». Vi andre, vi kan bare juble.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Den kaukasiske krittringen»

Av Bertholt Brecht

Regi: Johannes Holmen Dahl

Musikk: Elisabeth Mørland Nesset, Paul Dessau, Jan Gunnar Røise, Alf Lund Godbolt

Med: Hanna-Maria Grønneberg, Sigurd Myhre, Jan Gunnar Røise, Amina Sewali, Sindre Strand Offerdal, Tone Mostraum, Olavus Frostad Udbye, Per Bogstad Gulliksen

Nationaltheatret

Det unge regitalentet Johannes Holmen Dahl har flere ganger vist at han har et godt tak på klassiske teatertekster, både nyere og eldre. Hans «Glassmenasjeriet» ved Trøndelag Teater innkasserte både Kritikerprisen og en Heddapris i 2017, ved Det Norske Teatret gjorde han en fremragende tolkning av Sofokles’ «Antigone» i 2018, og han imponerte nylig med sin versjon av Bergmans filmklassiker «Persona» på samme sted. Det er derfor ingen overraskelse at når Holmen Dahl får Bertolt Brechts «Den kaukasiske krittringen» fra 1945 i hendene, så blir det godt teater av det også. Brecht selv ville kanskje snudd seg i graven av denne følelsesladde og tidvis komiske oppsetningen, men vi andre, vi kan bare juble!

I scenograf Nia Damerells kullsvarte rom og med skuespillere ikledd Ane Ledang Aasheims svarte kostymer, er det en mørk verden i krig vi trer inn i på Nationaltheatrets Amfiscene. Kun en lysende, hvit sirkel-formasjon skinner opp på bakveggen som en kald sol, eller som om krittringens makt alltid skinner over karakterene.

Les også: Anmeldelse: «Persona»: Stort drama i liten boks

Fabelen om tjenestejenta Grusje (Hanna-Maria Grønneberg) som redder guvernørparets sønn Michel under en blodig krig i Georgia, og siden havner i en rettssak mot barnets biologiske mor (Amina Sewali) om foreldreretten til barnet, hentet Brecht i sin tid fra et kinesisk skuespill fra 1300-tallet. Brecht utviklet stykket i tråd med sine egne idealer, både dramatisk og politisk, og innførte enn rekke sceniske elementer som skulle sørge for at publikum skulle tenke og lære av stykket fremfor å la seg rive med følelsesmessig av det de så. I Holmen Dahls bearbeidelse og oppsetning er stykket mindre preget av slike fremmedgjøringseffekter og mer av det dramatiske og følelsesmessige i fortellingen.

Selv musikken og sangene virker emosjonelt på oss. Dramaet er også kuttet ned til å vise de mest sentrale hendelsene og vendepunktene i historien, og mange karakterer er fjernet. Dette gir Brechts tekst et aldri så lite løft og mer fremdrift. Vi ser altfor ofte at man prøver å tilpasse seg Brechts idealer på et moderne vis, og at dette gjerne faller igjennom. Å heller gi oss en drivende god og spennende fortelling virker i ale fall denne gangen som et mye ærligere valg.

Les også: Anmeldelse «Fruen fra havet»: Frodig frihetskamp i fjæra

Drivet vi opplever, kan vi ikke minst takke komponist og trommis Elisabeth Mørland Nesset for. Fra forestillingens start trommer hun rytmer som på samme tid varsler på både krig og fest, både trussel og glede. Det er vanskelig ikke å la seg rive med av disse rytmene. Trommene brukes dessuten effektfullt i forestillingens mest spenningsfylte scener, som når Grusje kjemper mot en mulig overgriper. Denne forestillingen ville rett og slett ikke vært den samme uten Mørland Nessets bidrag. Dette er så heftig!

Hanna-Maria Grønneberg er fabelaktig i rollen som Grusje. Vi er aldri i tvil om hennes styrke og sikkerhet i valgene hun tar. Hun elsker og gråter, raser og forsvarer barnet hun har tatt til seg, og kraften i Grønnebergs spill matcher tyngden av trommene i rommet svært godt. Grusje har dessuten følelsene utenpå, og det er her jeg tror Brecht ville fått en slags reaksjon. Men han skrev jo gjerne sine karakterer som enten gode eller onde, og det at vi faktisk kan få føle på dette, også hvor slemme de slemme er (som flere av Sigurd Myhres karakterer), er ganske deilig. Også Sangeren (Sindre Strand Offerdal) forteller slik at vi vil lytte, leve oss inn i og engasjere oss i historien. Dette er rett og slett episk teater av den sitrende, spennende sorten.

Les også: Teateranmeldelse «Linje 5»: Vitalt og viktig fra den delte byen

Til stykkets del to, rettssaken mellom de to mødrene, har Holmen Dahl og ensemblet igjen gjort noen smarte grep. Dommeren Azdak (Jan Gunnar Røise), som ellers kan være en karakter man irriterer seg over fordi han er så inkompetent, korrupt og impulsiv, og som vel skal være et uttrykk for Brechts skepsis mot enkelte makthavere, blir her latterliggjort på aller herligste måte. Denne harselasen beveger seg nesten over i revylandskapet. Den ukulelespillende, syngende dommeren som kanskje ikke interesserer seg for rettssaker overhodet, skinner i all sin komiske prakt over det svarte dramaet vi nettopp har gjennomlevd med Grusje. Og slik ivaretas også noe av Brechts opprinnelige samfunnskritiske perspektiv, selv om bygderevyen vel ikke var hans foretrukne form for å uttrykke nettopp dette.

«Den kaukasiske krittringen» på Nationaltheatret er en forestilling som setter seg i minnet både rytmisk og visuelt, og selv om den ikke der og da blir en forestilling som får en til høylytt å ville diskutere juss og moral, så skal man virkelig ikke kimse av viktigheten av å bli berørt følelsesmessig heller.