Kultur

Anmeldelse «Bienes historie»: Ambisiøst og krevende teater mot alle odds

Musikalen «Bienes historie» på Det Norske Teatret er veldig mye mer enn fortellingen om blomster og bier, men det er det også.

Dagsavisen anmelder

4

MUSIKAL

«Bienes historie»

Etter Maja Lundes roman

Dramatisert av Ingrid Weme Nilsen

Regi: Erik Ulfsby

Koreografi: Cina Espejord

Musikk: Nils Bech, tekster Ole E. Bø

Med Mona Huang, Pål Christian Eggen, Morten Svartveit, Nora Elise Augustinius, dansere fra Nasjonalballetten, m.fl.

Det Norske Teatret

Atskilt av tid og rom, men sammen. Og det som skjer med en, det skjer med alle. Symbolikken er ikke til å ta feil av i Det Norske Teatrets store musikalsatsing «Bienes historie», basert på Maja Lundes internasjonale suksessroman som i mer enn en forstand understreker den store helheten vi alle er underlagt. Det er en fortelling om hvordan vi forvalter planeten vi lever på, men også om forholdet mellom barn og foreldre, om kunnskapstørst, omsorg, enkeltindividets sårbarhet og destruktivitet. Det er også nærliggende å se de tre sammenflettede historiene i forestillingen i lys av verden akkurat nå, hvor en pandemi rammer oss alle. Slik en katastrofe som rammer hele verden utgjør sujettet for «Bienes historie».

Det slår deg at det ikke skal tas for gitt at man kan sitte i en teatersal med kraftig publikumsbegrensing og se en teater- og musikalproduksjon i fullskala ta form på scenen, med dansere fra Nasjonalballetten, en stor gruppe statister og orkester på bakscenen i tillegg til et stort ensemble skuespillere. «Bienes historie» blir situasjonen tatt i betraktning teater mot alle odds, og en understrekning av hvilken advarende kraft kunsten kan ha.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Foto: Erik Berg

Les også: Teateranmeldelse: Mesterlig og munter lek med «Vildanden»

Nils Bechs eteriske, klare og svært melodiske komposisjoner har gjenkjennelige elementer fra hans øvrige klangverden som popmusiker, sammensatt og med ulike impulser. Samarbeidet hans med Oslo Strings er for eksempel videreført konsertformatet og albumet Foolish Heart ved at strykerne er innlemmet i orkestret på scenen, ledet av Svenn Erik Kristoffersen. Bech skriver melodier som er usigelig vakre på sitt beste, og i «Bienes historie» er hans erfaring med ballett en tydelig styrke som bidrar til spenning, variasjon og friksjon. Nils Bech lager ikke musikal for allsangens og den umiddelbare applausens skyld. I kontrast blir sangtekstene til Ola E. Bø enkle og overtydelige, med gjentakende slagordmantraer om samhold og verdien av fellesskap.

Lundes roman er ikke bare tre historier som finner en felles stemme, den er en advarsel. Også i sceneversjonen etter Ingrid Weme Nilsens dramatisering er det Tao (Mona Huang) fra framtidens Sichuan-provins i Kina som binder det hele sammen. Året er 2098, og sprøytemidler, forurensning og en udefinert «kollaps» har utryddet alle biene og andre befruktende insekter. Men underlagt et strengt regime bor det fortsatt folk i Kina, blant dem Taos lille familie, som har overlevd ved å pollinere blomster og planter for hånd.

I Ohio i 2007 har birøkterbonden George (Pål Christian Eggen) et håp om at sønnen Tom skal overta driften etter ham, slik han selv gjorde etter sin far. Stri og stolt nekter han å innse at sønnen vil gå en annen vei, og han nekter også å ta inn over seg en enda større trussel, en epidemi av biedød som rammer birøktere som han selv.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Morten Svartveit som William til venstre og Nora Elise Augustinius foran til høyre, sammen med dansere fra Nasjonalballetten. Foto: Erik Berg

Les også: Maja Lunde «Przewalskis hest»: Seig klimadystopi

I 1852 sliter den middelmådige biologen William Savage (Morten Svartveit) med å balansere livet og lidenskapen, hvorav det første er en etter hvert stor barneflokk og det siste er forskningen. Lidende av langt framskreden melankoli vil han ha hjelp av sønnen Edmund til å bygge den perfekte bikube, men ser ikke at det er datteren Charlotte som ønsker å hjelpe faren. Tao har også et barn, sønnen Wei-Wen. En dag forsvinner han, og blir funnet livløs i skogen. Noe av svært stor betydning har skjedd.

Med alt dette bokstavelig talt samlet innenfor en sirkel, har regissør Erik Ulfsby laget en nyskapning av en sceneforestilling. Stilisert, storslagen og mangefasettert, men ambisiøs og kompleks til bristepunktet.

Det hele står og faller på at historiene lar seg veve sammen som en enhetlig symbiose. Og det går seg til etter hvert, når det første kaoset er temmet, men det tar tid før man får øye på de ulike elementene og personene mellom dansere, armeer av syngende barn, skuespillere som går rundt seg selv og en scenografi som ikke er intuitiv. Even Børsums store sirkelrunde scene holdes oppe av et «reisverk» av bøker, kunnskapen menneskene har tilegnet seg, men hensatt og glemt, blant dem boken som er en slags nøkkel i hele denne fortellingen.

Kasser med og uten lys i kan heves og senkes i gulvet og illustrere alt fra bikuber til møbler og landskapsdetaljer, men scenen skal åpenbart også innfri kravene til kameraproduksjonen som sørger for at stykket kan strømmes i realtid for hjemmesittere på utvalgte datoer.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Pål Christian Eggen som birøkter. Foto: Erik Berg

Les også: Maja i det blå: – Jeg kaller det lidenskap

Det er en imponerende rytme og sømløshet i hvordan replikkene på sitt beste utfyller hverandre over oseaner av år og distanse, og hvordan ensemblet og ikke bare de danserne fra Nasjonalballetten underlegges en helhetlig koreografi av Cina Espejord. Som i scenen der alle tre «gruppene» inntar et måltid, eller når skuespillerdebutanten Mona Huang som Tao nydelig innleder sangen til sønnen, før de andre kommer inn etter tur. Alle de tre «hovedrollene» er solide, men Pål Christian Eggen har en sta fortvilelse som rører.

Og Nasjonalballettens Nora Elise Augustinius gjør en formidabel innsats når hun ikke bare danser, men debuterer som sanger og skuespiller i rollen som Charlotte. Slik blir hun i seg selv et bilde på Ulfsbys visjon om å bringe de ulike kunstretningene sammen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Mona Huang. Foto: Erik Berg

Danserne bidrar til den estetiske samklangen mellom de tre handlingsforløpene, gjør enkeltscener overdådige, og minner oss om verdens kynisme, som for eksempel når dansere og statister stiger fram som de fortapte sjelene på sykehuset, de syke og døende oldingene Tao trygler om at må få hjelp, men som ingen forbarmer seg over fordi de likevel ikke vil overleve.

Lundes historie er skåret ned til reisverket og «høydepunkter» i en svært fortettet utgave der underliggende følelser og forklaringer rundt klima, kjønn og empati i noen grad glipper i en produksjon som virker å fortsatt være under utvikling. Men Nils Bechs melodier taler for seg med en større kompleksitet enn hva man først oppfatter dem som. Her ligger også magien som gjør at andre akt snører de tre trådene sammen til en sterk og håpefull finale.

Les også: Anmeldelse «Et dukkehjem»: Viser Ibsens evige klo