Anmeldelse «Bestialitetens historie»: Bestialsk inn til beinet

5

TEATER

«Bestialitetens historie»

Av Jens Bjørneboe

Regi: Ivica Buljan

Med Oddgeir Thune, Geir Kvarme, Kyrre Hellum, Julie Moe Sandø, Frode Winther, Eivin Nilsen Salthe, Joachim Rafaelsen, Amell Basic, Hilde Olausson

Det Norske Teatret

Med improvisasjon og høyoktan energi, men også lave skuldre, baner regissør Ivica Buljans rufsete regigrepet veien for at et spillesugent ensemble kan gyve løs på hverandre med fysisk bravur og de verste grusomhetene menneskene har pønsket ut. I bunnen av det hele en fandenivoldsk svart humor boblende som overgjæret øl. Som sistnevnte skal det mage til for å svelge det hele, nær innpå tre timer med ondskap og skjønnhet, punk og faenskap i ujevn forening.

Kroatiske Ivica Buljan har gjestet Det Norske Teatret en gang før, med teatereksplosjonen «Den siste kongsfesten». Internasjonalt er teatersjefen for Zagrebs nasjonalscene en legende med stor arbeidskapasitet og en arbeidsform som benytter improvisasjon som utgangspunkt for tekstbehandling, musikalsk forankring, anarki, energi og galskap.

Det siste er ikke minst sentralt når han denne gangen har valgt å sette opp Bjørneboes «Bestialitetens historie», med vekt på «Kruttårnet» (1969), den andre boken i trilogien der det (i hovedsak hvite) menneskets destruktivitet og iboende ondskap dissekeres ned til det mest effektive torturinstrument.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Musikken spilles av Waffel SS, ensemblets "husband". Foto: Magnus Skrede

Les også: – Bjørneboe var en åpenbaring for meg

Scenen er et roteloft av inntrykk, og speiler på den måten stykkets lappeteppe av uttrykksformer. Sentralt plassert er en elektrisk stol, en galge og en giljotin, samt blant annet en stor statue av Stjepan Filipovic, den jugoslaviske partisanen som ble hengt på torget i Valjevo i 1942 minutter etter at han strakk hendene i været og ropte død over fascismen. Figuren i Aleksandar Denics scenografi er modellert etter statuen som ble reist i byen der han døde. Kunnskapen om og mot fascismen og dens beskyttere står sentralt i Buljans grep om teksten.

Scenegulvet er overstrødd med «halm», som for å suge opp tematikkens verkende smuss og ekskrementer, urin, blod, sæd, vodka, svette, kjønnssafter og generelt slagg fra det som utspilles på scenen, eller sanatoriet i La Poudriére (Kruttårnet) som den skal forestille. Et regelrett galehus på den Cézanne-idylliske franske landsbygda.

Her tilbringer fortelleren og hovedpersonen Protokollføreren tida som en slags observerende «vaktmester», alt mens han svirer med de innlagte, nyter franske oster og vin, elsker med sykepleieren Christine og tar seg av både pinnsvin og de av den regjerende doktor Léfevres pasienter som vil bekjenne ett og annet de har gjort. Det er ikke så rent lite.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Oddgeir Thune og Frode Winther. Foto: Magnus Skrede

Les også: Teateranmeldelse «De urolige»: Den sterke teksten bærer teaterversjonen av Linn Ullmanns roman

Her er en belgisk pedofil som knivdreper smågutter, en sadistisk og rasistisk amerikansk general, en bøddel, SS-offiserer, frontkjemperen og yrkessoldaten Báthory og en russisk ambassadørfrue som fikk nok av det pertentlige diplomatlivet. Nå voldtar hun alt innen rekkevidde mens hun hyler som en ulv. Her er også koloniherrer, Ku Klux Klan-hetter, prester, biskoper og inkvisisjonstorturister. På siden er det rigget klart for «husbandet» Waffel SS, bestående av alle skuespillerne som driver forestillingen gjennom med rå-destillerte punk- og croonerlåter på norsk, engelsk, fransk og tysk. Bjørneboe møter Sex Pistols møter Miossec.

Buljan og hans team har sugd så mye som mulig fra Bjørneboes tekst og beskrivelser. En ting er alle henvisningene til Coca-Cola, et tidsriktig bilde på USAs rolle som verdens eksekutør gjennom blant annet Vietnamkrigen, men sikkert også en henvisning til den amerikanske generalen Bjørneboe beskrev som den «stinkende, tårevåte hannkatten, ekskrementgeneralen fra Coca-Cola-landet», som klynker og hyler over et lik han selv har produsert i en av bokens og teaterstykkets aller beste sekvenser.

Frode Winther spiller generalen som med eksplosive forstyrrelser inngår i en rekke av bekjennelser overfor vaktmesteren i tillegg til sanatoriets serie av foredrag holdt av de innlagte som forteller vår felles blodige historie. Heksebrenningene, jødeforfølgelsene som ledet fram til nazistenes grusomheter, inkvisisjonen, nedslaktingene i Russland og senere Sovjet, i det hele tatt all den apokalyptiske dysterheten mennesket har stått overfor på denne tynne skorpen vi lever på.

Les også: Anmeldelse «Peer Gynt»: Et usedvanlig morsomt skrekkabinett

Oddgeir Thune som fortelleren utfordrer det hele med en nesten intuitiv fysisk og mental tyngde, og står i spissen for et ensemble som tilsynelatende griper oppgaven med en lysende kjærlighet og lidenskap for teater når teatret er på sitt mest ekspressive, når formidlingen og båndet mellom sal og scene skal spennes til bristepunktet. Du tar deg selv i å håpe at denne oppsetningen en dag kan oppleves i en restriksjonsfri sal, hvor ikke alle slags begrensninger legger en hemmende hånd på den sterke kontrakten de legger fram, og som fra Buljans side åpenbart er skapt med tanke for det helt store formatet med Bjørneboes mange inngangsportaler som forelegg.

Det Norske Teatrets Scene to er likevel perfekt. Det intime blir påtrengende og grusomhetene det fortelles om slynges som invaderende kaskader mot publikum. Likevel er det som om teksten innimellom glipper over i det trivielle. Råskapen som var så direkte og sjokkerende klinisk selv ned til stanken av de råtnende likene i boken, har ikke lenger den samme effekten. Det kan bero på at tida og de kollektive selvransakelsene har tatt igjen Bjørneboes en gang så effektfulle prosa. Ikke har menneskeheten lært noe heller, snarere lukkes fortsatt øynene for utbytting, forfølgelser og massakrer. Men det kan også hende at de fysiske eskapadene på scenen og stemmene som mumler om hverandre i det som fortsatt framstår som en prosess på scenen må ta noe av skylden.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Julie Moe Sandø. Foto: Mimsy Møller

Les også: Teateranmeldelse «Eggs ’n bakey»: Den alvorlige leken

De beste sekvensene sitter uansett som en remme rundt kroppen. Kyrre Hellums dans, nesten helt naken med herlig grasiøs overdrivelse over scenen, er en maraton verdt hele kvelden. Scenene mellom Thune og Julie Moe Sandø har ro og temperatur, mens Geir Kvarmes rolle som den lunefulle doktoren er storartet og infam. Han synliggjør også oppsetningens iboende løssluppenhet når han elegant får en ukontrollert latterkrampe over Eivin Nilsen Salthes kløning med et apparat til å gli naturlig inn i handlingen. Sjelden har latter på randen til undergangen vært mer passende.

Frode Winthers foredrag over bøddelens historie utgjør likevel den sterkeste delen av andre akt, en tilforlatelig og faglig utlegning av død og makt på sitt mest grusomme og effektive. Og ineffektive, bare for å understreke den rystende galskapen.

«Bestialitetens historie» er voldelig, men mest i det fysiske kroppsspråket, det latent truende og det verbale, ikke i det spekulativt blodige. Det behøves heller ikke all den tid Bjørneboe på ingen måte gikk rundt grøten når han skrev. «Kruttårnet»s beskrivelser av konsekvensene av menneskelig ondskap, av henrettelsesmetoder, smerten i torturen og i enda sterkere ordelag ideologiene, trosgrunnlaget og drivkreftene som gjennom alle århundrer har ligget til grunn for det være seg folkemordets eller forfølgelsenes, her skildret med grotesk realisme og viltvoksende irrasjonalitet.