Kultur

Anmeldelse «Barberen i Sevilla»: Berørende opera-komikk til alle som vil

Operaens store satsing på «Barberen i Sevilla», som strømmes gratis fra og med denne helgen, kombinerer komikk og karaktertegning på en overbevisende måte.

Dagsavisen anmelder

5

OPERA

«Barberen i Sevilla»

Av Gioacchino Rossini

Musikalsk ledelse: Tobias Ringborg

Regi: Jetske Mijnssen

Med David Stout, Clive Beyley, Angela Brower, Hubert Zapiór, Jack Swanson, Magnus Ingemund Kjelstad, Renate Ekerhovd, m.fl. + Operaorkesteret, Operakoret

Den Norske Opera & Ballett (strømmes gratis på nett)

En lørdag tidlig i desember inviterte Operaen en liten kohort av kritikere til å sitte på første balkong mens husets nye oppsetning av «Barberen i Sevilla» ble filmet. Midt i gleden over å få skrive om en levende produksjon, var jeg spent på om komisk opera - eller opera buffa - ville framstå som et absurd uttrykk gitt virkeligheten utenfor. Opera buffa er et overskuddsfenomen, og overspill og mislykkede utkledninger er liksom ikke lydsporet til en pandemi. Men den nederlandske regissøren Jetske Mijnssen klarer å åpne sjablongene av noen operaroller som er spilt i filler siden 1816 og utvikle dem som sceniske karakterer. Når regien i tillegg tar verkets historiske kontekst på alvor, kan man ikke be om så mye mer.

Les også: Åpner gallerier i Oslo: Møt ildsjelene som satser på kunst i nye lokaler til tross for lockdown

Det tydeligste eksempelet på det siste skjer i sluttscenen. Der åpner regissør Jetske Mijnssen det lykkelige bryllupet som vanligvis er finalen i denne operaen ved å ta inn en showstopper av en sluttarie. Den står i Rossinis partitur, men klippes vanligvis vekk fordi den er så lang. Mijnssen bruker den til å vise oss at den forelskede greven i Barberen har potensiale til å bli rundbrenneren av en greve vi kjenner fra «Figaros bryllup».

For librettoen til «Barberen i Sevilla» er første drama i en fransk 1700-tallstrilogi som kretser om de samme rollefigurene, der «Figaros bryllup» er nummer to. Og da Rossini komponerte Barberen, kjente både han og publikum godt til slasken av en greve hos Mozart.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

«Barberen i Sevilla». Foto: Erik Berg

Et annet eksempel er hvordan forestillingen presenterer oss for grev Almavia (Jack Swanson). Motoren i handlingen i Barberen er at greven med hjelp fra barberer Figaro lurer seg inn i huset til kvinnen han vil ha gjennom en serie forkledninger. Men i starten av denne versjonen blir greven selv kledd av og må synge under Rosinas vindu i sokker og boksershorts. Det skaper et slags keitete fiksjonsbrudd som viser fram kostymene som kostymer og forsterker hvordan den første forelskelsen er det nærmeste grev Almaviva i denne oppsetningen kommer å være ærlig.

Og Rossinis blomstrete fraser, imponerende fleksibelt sunget av Swanson, blir om mulig enda mer blomstrete og berører på en annen måte når alle kostymer er skrelt av.

Les også: Jane Birkin ser tilbake

Swanson og Hubert Zapiór som greven og Figaro er et musikalsk radarpar. Det har stor betydning for helheten når ikke bare arier, men også de mindre dialogene som driver handlingen fremover, er så musikalsk sterke som her. Barberens rollefigur er fint oppdatert med en tilbakeholdt profesjonalitet, litt som en dyktig stylist. Musikklæreren Don Basilio (Clive Bayley) er like fascinerende tegnet som en litt lost nerd med nesen i en bok som ikke helt får med seg det sosiale spillet.

Av hovedrollene var det for meg litt vanskeligere å få grep om Rosina (Angela Brower) og doktor Bartolo (David Stout). Da Rosina sang helt lett, fanget hun oppmerksomheten min. Men i mer ekspressive partier kunne jeg savne noe mer ettertenksomt, en sterkere fortøyning, hos begge. Det kjennes vanskelig å ønske seg, for denne musikken er grunnleggende flagrete. Men all ekvilibrismen trenger på en måte en motsats, et fundament å lette fra, for å komme ordentlig fram. Operaens to solistpraktikanter løste sine mindre roller godt, og tjenestejenta Berta er også gjort til en karakter å leve seg inn i.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

«Barberen i Sevilla». Foto: Erik Berg

Les også: Teateranmeldelse «Leksikon om lys og mørke»: Borer i ondskapens banalitet

I orkestergraven lagde Operaorkesteret og dirigent Tobias Ringborg en nyansert ouvertyre. I det sceniske låt orkesteret mer reservert. Kanskje spiller det inn at Rossini var en utålmodig sjel. Han rakk å skrive hele 39 operaer, og Barberen skal være komponert på tre uker. Det kan man til dels høre i den ofte tynne orkestreringen, der han til stadighet resirkulerer samme harmoniske vending når en frase nærmer seg slutten. Som samspill er orkestersatsen trolig ikke superinspirerende. Men når musikerne har virtuose løp som solistene, skinner det også fra graven.

Herbert Murauers scenografi er en nydelig samtidskommentar til svingdørkomedie og gir rom til musikk og aktører. Et slags walk-in-closet i flere etasjer snurrer rundt på dreiescenen med masse skapdører, skuffer og senger som kan åpnes, trekkes og brettes ut, og der solister og kor både titter fram og lytter i dørsprekker. Av uvisse årsaker kan dette fine møbelet agere klesskap, trapp og dobbeltseng, men ikke sofa og spisebord, som står på scenen i tillegg. Dette siste framstod visuelt mer tilfeldig sammenrasket.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

«Barberen i Sevilla». Foto: Erik Berg

Les også: Simone Grøtte skriver samisk historie i Operaen

Et annet grep jeg ikke helt fikk tak på, var åpnings- og sluttscenene. Korpsøvelsen i åpningen blir kort og får ikke helt bygget opp spenningen som får korpset til å pakke sammen og gå før prøven har begynt, selv om det er en fin variasjon av scenen. Både før pause og i siste scene går alle aktører inn i en slags stilisert koreografi. På en måte er det samlende, og koret gjør en god jobb musikalsk, men det er som om det stive uttrykket kommer fra en annen verden enn resten av forløpet. Kanskje spiller det på en replikk i slutten av første akt, der først Rosina og siden greven og Dr. Bartolo blir «stiv og kald som en statue» når politiet kommer.

Regissør Mijnssen og team avlyser diskusjonen om hvorvidt en operaregi skal respektere verkets tid eller oppdatere det til i dag. Denne Barberen gjør begge deler, og befriende uten å gjøre så stort nummer av det. Overdrivelsene får skje i musikken, og man unngår å doble dem overtydelig på scenen. Oppsetningen gjør dette eviggrønne repertoaret interessant på en måte jeg ikke helt trodde var mulig.

«Barberen i Sevilla» strømmes gratis fra 12. desember og ut måneden. For info, se Operaen.no

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!