5
TEATER
«Sult»
Av Knut Hamsun
Regi: Anders T. Andersen
Scenografi: Dagny Drage Kleiva
Med: Preben Hodneland, Jørgen Wiig Salvesen, Julia Bache-Wiig, Sverre Bentzen, Tuva Syvertsen
Riksteatret
Knut Hamsuns «Sult» (1890), romanen om den navnløse skribenten som uten mat og penger går rundt i Kristiania, «denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den», har i årenes løp vært iscenesatt og filmatisert en rekke ganger. Riksteatret turnerer denne våren med en nytolkning av verket signert regissør Anders T. Andersen, og dette er blitt en forestilling som gjør inntrykk.
Teateranmeldernes oppsummering: Best på scenen i 2019: Stumteater, Jon Fosse og sjokolade
Andersen har de siste årene iscenesatt mange kjente norske romaner, og det med vekslende hell. Litt for ofte har forestillingene endt med å bli flate og fortellende med mangel på dramatisk friksjon i spillet. Denne gangen er det annerledes. Iscenesettelsen har nemlig blitt langt mer dynamisk enn romanen han har tatt utgangspunkt i. Selv om «Sult» er Knut Hamsuns gjennombruddsroman og står som en påle i norsk litteraturhistorie, kan man ikke akkurat beskylde den for å være spekket med spennende begivenheter og ha en drivende handling. På mange måter er den mer enn tilstandsskildring enn en fortelling, og selv om boken er kort, kan den oppleves som både irriterende stillestående og langtekkelig. Den langtekkeligheten som derfor måtte finnes i forestillingen, og tidvis også gjør det, finner vi allerede i det litterære verket.
Les også: Med helvete i brystet
Andersen velger å oppløse romanens jeg-fortelling og legge den i munnen til flere skuespillere på scenen, og det er et grep som gir fortellingen en ny letthet. Romanens indre og noe klaustrofobiske monolog blir til flere dialoger mellom den navnløse hovedpersonen (Preben Hodneland), hans (fantasi)elskerinne Ylajali (Julia Bache-Wiig) og ytterligere karakterer som opptrer i fortellingen, som en redaktør, en politimann og butikkansatte (Sverre Bentzen og Jørgen Wiig Salvesen). Hovedpersonen oppleves med dette grepet ikke like ensom og utstøtt som i romanen, og dette gir fortellingen et større islett av håp. «Sult» handler om en person presset ut i eksistensens yttergrenser, som allikevel evner å drømme, skrive og begjære. Livskreftene er større enn undergangskreftene, og nettopp dette har denne forestillingen som sin drivkraft.
Les også: «Heksejakt»: Engasjerende varslerdrama
Preben Hodneland, som vi i høst så i rollen som den ulykksalige idealisten Raskolnikov på Det Norske Teatret, skildrer i «Sult» en ny forhutlet idealist. Men denne gangen en som aner muligheten for en mer lykkelig skjebne, og som vi må tro også får det. I skinn er ikke Hodnelands gestaltning av hovedpersonen så ulik den vi ser hos Per Oscarsson i Henning Carlsens legendariske filmatisering fra 1966. Men den øvrige framtoningen er en annen; den er både kraftfull og viljesterk, frenetisk og desperat. Ja, han er såpass energisk at man lurer på om det i det hele tatt er mulig for et menneske som ikke har spist på lang tid å fremstå så lite utmattet. Selv om det er en mangel på realisme i karakterskildringen her, er karakteren i denne utadvendte tolkningen spennende å følge med på. Hodneland spiller med stor detaljrikdom i gester og mimikk, og han åpner karakteren for oss slik at vi kommer veldig nær dennes selsomme univers. Og vi kan selvsagt aldri være helt sikre på hva som skjer i karakterens eget hode og hva som faktisk skjer rundt ham.
Les også: Dramatisk vinter for norske artister
Tross nye grep og karaktertolkninger sitter jeg ikke igjen med følelsen av at forestillingen formidler noe annet eller nytt i forhold til romanen. Denne sceniske tolkningen gir heller et moderne løft til en gammel tekst, og den er et fint møte mellom nytt og gammelt: Teksten gjengis for det meste slik vi kjenner den igjen fra boken, Mette Jacobsens kostymer peker i retning av sent 1800-tall, og det musikalske følget (Tuva Syvertsen på fiolin, elgitar og vokal) bygger fint opp under stemninger og det som er av dramatikk. Videoprojeksjonene på bakveggen gir både assosiasjoner til gammel stumfilm og til nyere videokunst, der særlig det førstnevnte skaper en rar og spøkelsesaktig stemning. Dessverre fungerer ikke alle disse projeksjonene like godt i hele forestillingen. Ofte blir de for konkrete og overtydelige – sies det «Guds finger» på scenen, så ser vi en finger, og når hovedpersonens egenkomponerte ord Ylajali, Happolati og kuboå, flasher over bakveggen, virker det noe umotivert og er egentlig helt unødvendig.
Men alt i alt har Anders T. Andersen lykkes med å gi scenisk liv til Knut Hamsuns roman. Preben Hodnelands sterke og tydelige hovedrolletolkning på premieren bidrar ytterligere til en meget god teateropplevelse.