Kultur

Anmeldelse av «Pust»: Teater til å miste pusten av

Riksteatrets «Pust» med Kamilla Grønli Hartvig og Axel Bøyum er et noe kjølig relasjonsdrama i et vanvittig tempo.

Dagsavisen anmelder

3

TEATER

«Pust»

Av Duncan Macmillan

Regi: Marie Blokhus

Scenografi og kostyme: Katja Ebbel Frederiksen

Musikk: Ingrid Olava

Med: Kamilla Grønli Hartvig og Axel Bøyum

Riksteatret

Les også: Stor oversikt: Disse teaterforestillingene bør du prøve å få sett se på teaterscenen i høst

Den unge mannen og kvinnen på Riksteatrets scene (Axel Bøyum og Kamilla Grønli Hartvig) ser ut som de kunne vært hentet inn fra gaten i Oslo sentrum en sommerdag. De er kledd i lyse klær og kritthvite sneakers, et riktig så instagramvennlig par som lyser av at alt er på stell. Han er dessuten musiker, hun er doktorgradsstipendiat. Alt ser ganske bra ut – inntil han en dag de er på IKEA lurer på om de kanskje skulle få barn.

Herfra begynner en ganske stor og tung ball å rulle for dette forholdet. Og den ruller fort. Ikke bare på grunn av karakterenes handlinger og væremåte, men også fordi spillestil og replikkbehandling av ukjente årsaker har blitt skrudd opp i et vanvittig tempo. Det virker nærmest som om det er om å gjøre å komme først i mål denne gangen. Og det er da vitterlig ikke det teater, og et stykke som Duncan Macmillans «Pust», handler om.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Foto: Erika Hebbert

Les også: Anmeldelse «Peer Gynt»: Et usedvanlig morsomt skrekkabinett

Britiske Macmillan er en ung dramatiker som raskt har fått sine stykker satt opp på scener rundt om i verden. Her hjemme kunne vi bl.a. se hans «Personer, steder og ting» på Nationaltheatret i 2018. Macmillan skriver stykker som fremfor alt har spennende dramaturgiske strukturer, og han skriver lett og ubesværet om kompliserte og tunge livssituasjoner. Men han har også bidratt til en kontroversiell bearbeidelse og iscenesettelse av George Orwells «1984» som fikk publikum til å rase, slåss og kaste opp etter oppsetninger i Storbritannia og USA.

«Pust» inviterer heldigvis ikke til slåssing, men det fragmenterte stykket har tross sin lekne form blitt kritisert for å tegne en rekke klisjeer, særlig i portretteringen av stykkets to karakterer. Hun snakker og snakker og snakker, er følsom og (over)analyserende. Han fremstår som en langt enklere type, går rett på sak, men sier ellers lite fordi han ikke vet hva han skal si. Han løser også relasjonsproblemer med sidesprang.

Les også: Anmeldelse «Mysterier»: En hallusinering over verkebyllen Hamsun

Vi har jo hørt dette før, har vi ikke? Deres fortelling om hvordan kjærligheten kommer og går, om forventinger og skuffelser, om å skulle få barn eller ikke og om å holde ut tross alt som skjærer seg, er dessuten veldig forutsigbar. Og oppsetningen på Riksteatret gjør lite for å bryte med alle klisjeene.

Marie Blokhus har tidligere vist seg som en habil regissør, bl.a. med «Våre barn» ved Den Nasjonale scene i 2019. Men å løfte denne fortellingen ut av forutsigbarheten og fremheve og forløse de mulighetene som tross alt ligger i dette materialet, har hun ikke lyktes helt med. Bruken av rommet er f.eks. ikke særlig spennende. Ofte ser vi paret stå og snakke med noen meters avstand. Så omfavner de hverandre iblant, og da aner vi i det minste at det er noen følelser der. Men i stedet for å skape hele, sårbare mennesker på scenen, ser og hører vi for det meste to hurtigsnakkende nesten-roboter. Det er som om teksten hele tiden ligger et hakk foran skuespillerne, og de når den aldri igjen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Foto: Erika Hebbert

Les også: Anmeldelse «Antipodene»: Nye talenter tar ordet tilbake

Hva som er poenget med dette tempoet og den distanserte spillestilen, er vanskelig å få tak i. Macmillans stykke rommer en mulig middelklassekritikk, ironisering over drømmen om å ha alt på stell, og en lek med ideen om at motpoler tiltrekker hverandre. Men dette forsvinner her i prat, og når vi ikke engang får inntrykk av at karakterene er to følende vesener, er det vanskelig å relatere seg til deres problemer, både fra et ideologisk og et psykologisk perspektiv. Det er forresten en god idé å la Ingrid Olava tonesette en fortelling som dette, men denne musikken drukner også i alt pratet.

Selv om forestillingen for det meste formidler stereotypier og gir oss en fortelling vi har hørt mange ganger før, har Bøyum og Grønli en ung friskhet over seg i spillet som gjør at vi orker å være hos dem i med- og motgangen. Klisjéer har det dessuten med å fange opp noen relevante aspekter ved livet – det er gjerne derfor de blir klisjeer – og det er muligheter for at denne forestillingen kan nå helt hjem hos unge voksne som selv står i samme utfordringer som paret på scenen. Bare synd at den ikke strekker seg lenger og at teatertekstens lekne form ikke har fått gjenklang i scenespråket.

Spilles over hele landet, blant annet 18 forestillinger over hele Østlandet fra tirsdag 29. september. Se Riksteatret for spilleplan.