Scene

Anmeldelse av «Manning er fri»: Ut av den svarte boksen

«Manning er fri» er en scenefortelling som tross noen minus formidler på en klar og nyansert måte hva varsleren Chelsea Manning må ha gått igjennom i sitt fortsatt unge, men aldeles ikke helt gjennomsnittlige liv.

Dagsavisen anmelder

4

«Manning er fri»

Vega Scene

av Anders Budde Christensen

Regi: Line Heie Hallem

Scenografi og lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien

Lyddesign: Bård Kleppen Watn

Med: Petter Winther

Forestillingen hadde Norgespremiere under Heddadagene og spilles også høsten 2019

Varsleren Chelsea Mannings historie har blitt teater – en dokumentarisk monolog som med få bilder og altfor mye lyd forteller hva som skjer når private og statlige hemmeligheter kommer for en dag.

Bruduljene omkring varslernettstedet WikiLeaks vil tilsynelatende ingen ende ta. Igjen har det vært mye drama rundt voldtektsanklagene mot WikiLeakas-grunnlegger Julian Assange. Og en av WikiLeaks mest kjente bidragsytere, Chelsea Manning, er til tross for Barack Obamas benåding av henne i 2017, fortsatt en kasteball mellom frihet og soningsinstitusjoner. Senest i vår har hun i tillegg til fengselsstraff mottatt daglige skyhøye bøter for å nekte å oppgi informasjon om WikiLeaks.

Nevnte Manning er med sin noe usedvanlige historie ikke overraskende blitt mat for teatret. Danske Mungo Park satte i 2018 opp sitt egenproduserte «Manning er fri», med skuespiller Anders Budde Christensen både som dramatiker og rolleinnehaver. Dette stykket har nå hatt norgespremiere på Vega Scene, regissert av Line Heie Hallem, og med Petter Winther på scenen. Men selv den mest spektakulære historie kan bli både grått og litt tungt dokuteater.

Når jeg sier grått, er det nok mest fordi scenebildet er nettopp det. Med unntak av en spenstig dansescene (for Winther kan danse!) med mye funky lys, så er dette så militærgrått og svart og nakent man kan få det. Ingen videoprojeksjoner eller andre bilder enn de teksten måtte skape i hodene til publikum. Om det er teksten eller iscenesettelsen sin skyld, er jeg usikker på, men Winthers formidling av teksten er egentlig ikke særlig bilde- eller stemningsskapende, selv om den danner et sympatisk inntrykk av Manning. Jo da, dette er en klar og tydelig sceneversjon av Chelsea Mannings historie, men den evner ikke å bidra med det lille ekstra som gjør at den står ut som en kunstfortelling blant all informasjonen vi kan lese oss til om Chelsea Manning og WikiLeaks.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Kvinnen Chelsea Manning, som en gang het Bradley Manning og var mann, jobbet med IT og arkiv for den amerikanske hæren og lekket hemmelig informasjon om amerikansk krigføring under krigen i Irak og i Afghanistan til Assanges nettsted i 2009 og -10. Parallelt med disse handlingene og den påfølgende rettssaken, skiftet Manning kjønn fra mann til kvinne. Teaterstykket gjør et poeng av å tvinne sammen Mannings private kriser, utvikling og endring med de omveltende begivenhetene hun satte i gang. I åpningsscenen skapes et fint bilde av både mennesket og staten som en svart, lukket boks full av hemmeligheter, og denne boksen er et tilbakevendende motiv i scenefortellingen, på samme måte som en slange, som blir Mannings samtalepartner og djevel-engel på skulderen. Det er altså flere kunstneriske/litterære grep som er gjort med det faktiske stoffet denne forestillingen bygger på, i tillegg til at episoder fra Mannings liv spilles ut med Petter Winther som eneste aktør. Og det gjør han med mye styrke og god variasjon i de ulike karakterene han fremstiller. Humoristiske øyeblikk, såre episoder og desperate situasjoner formidles overbevisende. Winther bærer denne forestillingen så å si alene, og med et ordrikt manus og en kompleks fortelling med seg på scenen, står han godt i det.

Men som helhetlig teateropplevelse er dette som nevnt ganske grått, og mot slutten, når Mannings fengselsopphold og rettssak er i sentrum, blir dette tyngre og mindre inspirerende teater enn det burde være. Her kunne det vært på plass med noen effektive kutt i teksten. Det skal også nevnes at lydnivået i denne forestillingen tidvis er plagsomt høyt. Maskingeværskudd drønner ut i salen, og en høyfrekvent pipelyd tar all plass i en av scenene.

Det kan virke som man i stedet for det visuelle har satset på at forestillingens lydbilde skal være rom- og effektskapende, men det har ingen hensikt å plage publikum med lyden. Vi kan helt sikkert føle gruen ved maskingeværskudd uten at det kjennes som om vi selv blir pepret av et i salen.

«Manning er fri» er en scenefortelling som tross noen minus formidler på en klar og nyansert måte hva varsleren Chelsea Manning må ha gått igjennom i sitt fortsatt unge, men aldeles ikke helt gjennomsnittlige liv. Og at sannheter noen ganger må krype ut av den svarte boksen – ellers kommer vi ikke videre som enkeltmennesker og verdenssamfunn.