Anmeldelse «Antipodene»: Nye talenter tar ordet tilbake

4

TEATER

«Antipodene»

Av Annie Baker

Regi: Alexander Mørk-Eidem

Med: Eindride Eidsvold, Sigurd Myhre, Øystein Røger, Amina Sewali, Olavus Frostad Udbye, Seda Witt, Patrick Hilmar Ingvaldsen, Sindre Strand Offerdal, Victoria Ose

Nationaltheatret, Amfiscenen

Fortellingenes evne til å overleve selv de svarteste kapitler står sentralt i «Antipodene». Dette er den første oppsetningen som samler skuespillerne i NyeNational, et ensemble bestående av mer eller mindre ferske ansikter i et prosjekt underliggende Nationaltheatret støttet av blant andre Talent Norge. De seks unge skuespillerne er slått sammen med et mindre knippe etablerte kolleger og regissøren Alexander Mørk-Eidem. På bordet ligger tidløse temaer og mye underliggende humor.

Les også: Anmeldelse «Et dukkehjem»: Viser Ibsens evige klo

En brokete gruppe mennesker er hyret inn av det som kan tenkes å være et ressurssterkt medieforetak for å skape et nytt TV-drama eller lignende. Men det kan også være noe langt større og mer grunnleggende som står på spill, noe som angår hele menneskeheten. Under ledelse av den «showrunner»-aktige figuren Sandy (Eindride Eidsvold), visstnok en legende på sitt felt, skal de på kreativt vis komme opp med den neste store fortellingen.

Stikkordet de har fått er «monstrøst», men hekser, troll og alver er ikke lov. Derimot krever Sandy at de forteller personlige historier, som om da de mistet jomfrudommen eller hva de skammer seg aller mest over. Et par av dem har jobbet for Sandy før, og er kjepphøye på sin egen posisjon. Andre er mer famlende og variabelt usikre, men alt er lov og den kreative prosessen er tilsynelatende vidåpen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Eindride Eidsvold kjører «showet». Foto: Øyvind Eide

Les også: Stor oversikt: Disse teaterforestillingene bør du prøve å få sett se på teaterscenen i høst

Ikke uventet snur snart stemningen og Sandy blir mer fraværende. Ørkesløsheten av å stå fast, av å ikke komme noen vei med oppgaven de er tildelt, gjennomsyrer etter hvert gruppen. Og i randsonen nærmer en utenforstående katastrofe seg. En storm? En apokalypse? Eller rett og slett en pandemi? Når det er som mørkest oppstår et en av de mest skremmende øyeblikkene vi noensinne har opplevd fra en scene. Nationaltheatret goes Ringu ...

Dette øyeblikket kan indikere at vi alle er bærere av det monstrøse. En «antipode» er da også en diametral motsetning. Ordet brukes som betegnelse på hva som befinner seg på den andre siden, slik den ene i stykket snakker om når hun forteller at vi alle har dobbeltgjengere på den andre siden av kloden, et monster som ser ut som deg selv, men som gjør alt motsatt. Manuset er krydret med henvisninger til undergangen, blant annet gjennom mytologiske termer som «yuga», den hinduistiske inndelingen i de fire tidssyklusene verden må gjennom før alt starter på nytt, hvorav den fjerde er syklusen der alt går i oppløsning.

Symbolikken er tydelig, både hva gjelder verdens tilstand generelt, og denne spesifikke gruppens utvikling og eksistens. «Antipodene» kan selvsagt leses som en hyllest til fortellingens iboende styrke, men hadde hatt svært godt av å bli strammet inn og tydeliggjort.

Les intervju med Amina Sewali: Hun trodde læreren hata henne. Så forsto Amina endelig at hun bare prøvde å hjelpe.

«Antipodene» er skrevet av Off-Broadway-dramatikeren Annie Baker, som lik sin filmregissør-svoger Noah Baumbach («Frances Ha», «While We’re Young») og det distinkte New York-miljøet de begge tilhører, søker seg bort fra det kommersielle og inn i det smått absurde hverdagslige hvor de store spørsmålene behandles med ironi og distansert humor. Dette gjelder også «Antipodene», men det er ikke utenkelig at Nationaltheatrets oppsetning i tillegg er sterkt preget av koronapandemien. Den truende undergangsfølelsen i stykket penses inn mot virkelighetens nedstengning, avstandspåbud, frykt og hamstring, og et møte med selskapets øverste sjef blir for eksempel gjennomført som et Zoom-lignende skjermmøte som verken teknisk eller dramaturgisk fungerer særlig bra.

Artikkelen fortsetter under bildet.

 Patrick Hilmar Ingvaldsen​. Foto: Øyvind Eide

Les også: Anmeldelse Verdensteatret: Nyanser av mørkets gjerninger

Vitaliteten som preger stykkets første halvdel og aktørenes personlige historier forvitrer når den kreative prosessen møter veggen. I stedet overtar det metafysiske og spredte samtaler rundt naturvitenskapelige fakta og de store havdyrenes evne til å kommunisere over tid og rom. Det kan godt være at ørkesløsheten, som mange opplever i dagens nedstengt samfunn, skal være et virkemiddel i seg selv, men som teater ødelegger det mye.

Det hele flyter over, og symbolbruken blir tilsvarende ullen og forvirrende når bibelske referanser virker forstørret på bekostning av stykkets kompleksitet rundt hvordan alle kulturer i alle verdensdeler har likelydende opprinnelseshistorier. Den store og avgjørende historien som Eva (Amina Sewali) forteller, tar for eksempel utgangspunkt i den norrøne urkua Audhumla.

Eindride Eidsvold skaper med Sandy en glimrende egosentrisk tåkefyrste full av tomme fraser, en selvoppnevnt enehersker av sitt «cone of silence», som er en bransjeintern betegnelse på et rom der ingenting slipper ut. De etablerte skuespillerne Sigurd Myhre og Øystein Røger finner seg godt til rette som medlemmer av «panelet», sittende på den ene siden av en halvsirkel av et bord («det siste måltidet»?). I Erlend Birkelands naturbetong-pregede scenografi er bordet en klar gest til Y-blokka, også det en historie om en «undergang» som vil føre til at noe nytt oppstår.

Les også: Teateranmeldelse: Mesterlig og munter lek med «Vildanden»

De seks skuespillerne i NyeNational har alle likeverdige rollefigurer så nær som Seda Witt. Hun er den eneste som ikke sitter ved bordet, men spiller Sandys assistent Sarah. Med klokkeklar komisk timing og hyppige kjoleskift blir hennes løping inn og ut noe av det som fungerer best i stykket. Victoria Ose spiller halvt islandske Eleanor, det nærmeste panelet kommer et naturbarn som avslører en liten «monstrøs» side ved seg selv. Olavis Frostad Udbye og Sindre Strand Offerdal viser fine nyanser i rollene som henholdsvis den spontane hip hop-outsideren Josh og den eplekjekke og litt metoo-klamme Dave, som tar etter Sandys væremåte og kvinnesyn.

Patrick Hilmar Ingvaldsen som Sandys sekretær Brian har en klar symbolsk rolle, som i stykket tar en litt annen retning enn i originalmanuset.

Men uansett hvilken «mennesketype» de framstiller, understreker skuespillerne viktigheten av den muntlige overleveringen i en tid da ordet i seg selv er i ferd med å miste sin betydning. Slik gjør de seg selv mer uunnværlige enn akkurat stykket i seg selv.