Amming var likevel ingen klisjé

Hovedpersonen Karin i Karolina Ramqvists roman, «Den hvite byen», er en kvinne som har mistet mye. Den kriminelle kjæresten som sikret henne trygg økonomi er død, namsmannen vil ta fra henne luksushuset og bilen, og den såkalte mafiafamilien viser seg likevel å være lite familieorienterte.

Til gjengjeld har hun fått en datter med det talende navnet Dream, et spedbarn hun ikke egentlig hadde lyst på.

Hun ammer barnet, og bytter bæsjebleiene, men føler ingen egentlig tilknytning til ungen. I hvert fall ikke ennå.

– Karin er i sin egen verden. Hun er i krise, isolert i et stort hus. Boblen med spedbarnet blir ytterligere et lag i isolasjonen. Noe veldig lite og veldig sterkt, sier Karolina Ramqvist til Dagsavisen.

Lengselen mot det nære

«Den hvite byen» er hennes andre bok oversatt fra svensk til norsk. Den er en frittstående fortsettelse på «Kjæresten», som kom på norsk i 2010.

– Karin er en øvre middelklassekvinne som egentlig har hatt veldig mange muligheter i livet, men som velger å begrense seg selv. Hun har en idé om autentisitet, en dragning mot «det virkelige livet». Den får henne til å gjøre oppgjør mot sin egen bakgrunn og oppsøke det kriminelle miljøet. Jeg tror denne lengselen mot noe nært, mot en ekte verden, er noe Karin deler med mange. Jeg kan kjenne den igjen selv. Liker henne. Problemet er at hun nå har havnet i en situasjon hvor hun er enda mer utenfor, bare med ansvaret for et barn i tillegg, sier Ramqvist.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Individ vs. samhold

Hun hadde lyst å skrive om mellommenneskelig avhengighet i en tid og et samfunn som dyrker individualismen.

– Idealet om selvstendighet, om uavhengighet, er veldig sterkt i vår kultur. Selv om samfunnet liksom er tuftet på tanken om et sterkt fellesskap, samhälle, i Sverige enda mer uttalt enn i Norge. I den glipen der, mellom det lykkelige framgangsrike mennesket og det som ikke er det, oppstår mye interessant. Ikke minst paradokset i at man kan oppnår suksess, framgang, ved å skrive om de andre, om de som ikke har det så enkelt, sier Ramqvist.

Livmor vs. likhet

Å være fullstendig fri og uavhengig er dessuten umulig for en kvinne som ammer et spedbarn, slik Karin gjør.

– Jeg ville at hele boken skulle være veldig kroppslig. Da falt det naturlig å ta utgangspunkt i moderskapet, i de kroppslige erfaringene med å ha en baby.

I hvert fall nå, seksten år etter at Karolina Ramqvist bidro til den epokegjørende feministantologien «Fittstim» (1999):

– Jeg er av den generasjonen svenske feminister som vokste opp med splittelsen mellom livmorfeminister og likhetsfeminister. Førstnevnte gruppe fikk liksom monopol på å snakke om kroppslige kvinnelige erfaringer. Om fødsel, amming, alt sånt. Men livmorfeminismen var noe vi likhetsfeminister på ingen måte ville kobles mot. Så vi snakket eller skrev aldri om de tingene. Dermed føltes det som en desto større nytelse å gjøre det likevel, nå. Å skrive om å få barn. Om å amme det. En ren kvinnelig erfaring, sier Ramqvist.

Universell ammeerfaring

Karin har brystspreng. Når Dream suger, spruter det av det motsatte brystet. Melken er overalt. På klær og møbler, hvit og klissete. Velkjent for mange som har hatt spedbarn i hus.

– Jeg trodde det var en klisjé. At fødsel og amming var så voldsomt omskrevet allerede. Men så undersøkte jeg, og fant ut at det ikke var det i det hele tatt. Jeg fant faktisk ingen! For en forfatter er jo det skjønt, når ting ikke er så omskrevet.

– Typisk, er det ikke, at med en gang noe handler om kvinneliv og kvinners erfaringer, så tror alle at det er oppbrukte klisjeer? Menn, derimot, skriver om og om igjen om sine greier, sine debutsamleier og mer og mindre premature utløsninger?

– Jo! Presis! Amming er en ekstrem kroppslig situasjon. Om man ikke har gjort det, kan man ikke forestille seg hvordan det føles. Men om man har ammet, kan man huske igjen følelsen, i kroppen. For eksempel dette at brystene reagerer når man hører en helt fremmed baby skrike, selv lenge etter at man har avsluttet ammingen selv. Jeg ville skrive «Den hvite byen» på en slik måte at leseren skulle kunne kjenne igjen følelsen av det melkeproduserende brystet. Minnet om det, for mange.

Les anmeldelse: Hun har åpenbart aldri sat sin fot i et norsk småbarnsfamiliehjem

Unnslippe forfatterrollen

«Den hvite byen» er den andre boken om Karin. Men selv om den har en åpen slutt, vil Karolina Ramqvist absolutt ikke love et tredje bind.

– Da «Kjæresten» kom, lovet jeg at jeg ikke skulle skrive noen fortsettelse om Karin. Så skrev jeg en annen bok, «Alltings början», som ikke fins på norsk. Da jeg reiste rundt med den, følte jeg meg veldig fanget i rollen som Forfatter, som en person som stort sett sitter i intervjuer og prater, eller blir fotografert for avisen. En rolle som jo egentlig er veldig ulik det man som forfatter faktisk driver med, nemlig å sitte i ensomhet og skrive. Så jeg begynte å skrive «Den hvite byen i hemmelighet, for å unnslippe rollen som offentlig person, som Forfatter med stor F. Det var deilig. Eneste grunnen til eventuelt å skrive ett bind til, måtte være noe sånt. At det presset seg fram.

«Suksessforfatter»

I kveld er det imidlertid Forfatteren Karolina Ramqvist, hun med stor F, som gjelder. Da intervjues hun av journalist Åsa Lindeborg på Litteraturhuset.

– Det er nesten litt komisk. «Kjæresten» solgte i et par tusen eksemplar da den kom. Men da «Den hvite byen kom», ble den plutselig framstilt som en «suksessroman». Slik fungerer kulturen, sier Ramqvist.

Les anmeldelse: En genial historie om vennskap, ekteskap, kvinne- og klassekamp