James Rebanks sammen med hundene Tan og Floss, som leserne av «Sauebondens liv» får stifte nærmere bekjentskap med.

– Alle trenger ikke bo i en by

Som 15-åring droppet James Rebanks ut av skolen for å bli sauebonde. Nå har han skrevet bok om livet på bygda.

 

– Jeg hater amerikansk landbruk. Det industrialiserte fabrikklandbruket, hvor gårdene er som maskiner. Jeg heier på tradisjonelle metoder. Ønsket å vise hvorfor det er viktig at noen driver på gamlemåten. At noen vet hvor maten kommer fra. Derfor skrev jeg «Sauebondens liv», sier James Rebanks (42) til Dagsavisen.

Romantisert landskap

Han er sauebonde i The Lake District, så langt nordvest man kommer i England før Skottland overtar.

– The Lake District er et av de mest besøkte områdene i Storbritannia, og et av de mest omskrevne områdene i engelskspråklig litteratur. Mange av de romantiske forfatterne, altså Wordsworth og den gjengen, kom hit og skrev lyriske oder om det de så. Men litteraturen deres sier veldig sjelden noe om menneskene som lever i området. Det var en annen grunn til å skrive «Sauebondens liv». Jeg ville skrive om The Lake District på en måte som min far og min bestefar og alle de andre menneskene som bor og har sitt levebrød her ville kunne kjenne igjen, sier han.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Endringsmotstand

Kanskje noe uventet er boka hans blitt en stor suksess. De britiske kritikerne elsket «Sauebondens liv», den lå lenge på bestselgerlistene, og er nå oversatt til en lang rekke språk, inkludert norsk.

– Folk verden over leser den og blir minnet på sine egne bånd til landsbygda. Noen leser den som en politisk bok om landbruk, andre som en filosofisk drøfting av ulike ideer. Andre igjen som en biografi eller memoarer over tre generasjoner menn. Aller mest er det en bok om å holde fast i den du er. Å motstå endring. Svært mange, kanskje de fleste av oss liker faktisk ikke forandring, selv om vi lever i en tid som forventer at vi skal være «dynamiske» og «inneha endringskompetanse» og den slags, sier Rebanks.

Vikingbønder

I boka skildrer han livet på gården. Hvordan han står opp tidlig om morgenen og ser til sauene, hvordan sauehundene hjelper til å drive flokken sammen før klipping og slakting, om hvordan vær og landskap påvirker arbeidet.

– Det er en bok om arbeid. Saueholdet i Lake District i dag foregår etter samme metoder som det alltid har gjort, helt siden forfedrene våre brakte buskapen sin hit i vikingtida. Jeg er stolt av å tilhøre en ubrutt rekke bønder som driver på samme måte. Stolt av tradisjonen. I bøker er livet på bygda i gamle dager framstilt som noe trasig. Noe man måtte flykte fra. Men folk som ble igjen på bygda er verken er tankeløse eller dumme. De har røttene plantet et sted de elsker og bryr seg om. Det må være lov å stille kritiske spørsmål til mye av det moderne liv. Jeg ser at byer er fantastiske, at det skjer mye viktig og flott der. Men alle trenger ikke å bo i en by. Vi trenger noen som vet hvor maten kommer fra, sier Rebanks.

Femten år gammel droppet han ut av skolen for å bli sauebonde, som faren og farfaren og oldefaren før seg.

– Da jeg var guttunge, idoliserte jeg farfar. Han hadde knapt lest en bok, men jeg syntes han var den smarteste mannen som fantes. Jeg ville bare bli som ham. På ungdomsskolen oppdaget jeg at lærerne prøvde å motivere meg for læring, for å ta en akademisk utdannelse. Jeg reagerte som den umodne trettenåringen jeg var, med opprør. Ble en skikkelig bølle, som forlot skolen som femtenåring.

Kommentar: Opprør på bygda mot flink i byene

Kvotert til Oxford

I ni år arbeidet han på gården. Til livets harde realiteter banket på døra.

– Gården slet økonomisk. Noe måtte gjøres. Selv om jeg saboterte ungdomsskolen, hadde jeg alltid elsket bøker. Lesing. Så jeg fant ut at ok, jeg får gå på universitetet jeg også, som de to yngre søstrene mine. Jeg begynte på kveldsskole sammen med en gjeng voksne husmødre. Så søkte jeg Oxford, med planlagt opptak tidligst om et år. Jeg hadde jo ikke videregående, og hadde gjort det dårlig på ungdomsskolen. Men få dager etter fikk jeg velkomstbrev fra Oxford, med plass førstkommende semester. Jeg var nok kvotert inn blant alle som kom fra de private kostskolene. På få uker gikk jeg fra å være sauebonde uten studiekompetanse til student ved et prestisjeuniversitet. Samtidig fortsatte jeg som sauebonde. Nå er jeg sauebonde på dagtid og forfatter på kveldstid. Folk her bryr seg ikke om forfatterdelen, så lenge jeg er en dyktig bonde. Det er jeg, sier han.

Storturisme

Han er ikke den eneste bonden i Lake District som driver med noe annet i tillegg til saueholdet.

– Det kommer 4 millioner turister hit årlig. De legger igjen rundt 2,2 milliarder pund, eller 25 milliarder kroner. Mange gårdsbruk driver med turisme i tillegg til sauehold. Herberger, vandreutflukter, kafeer, sånne ting. Da jeg var femten, hatet jeg så klart disse rike byfolka som kom her og ikke fattet bæret av hva vi egentlig driver med i landskapet de fant slik skjønnhet i. Nå er jeg blitt mer pragmatisk. Det viktigste er at landbruket bevares. Turisme i tillegg skader ikke, om den gjøres rett. Og etter to hundre år er ikke turismen ny, den heller.

Les også: – Livet mitt er ikke skittent