Diskusjonen om romanen som sannhet får fornyet aktualitet med søstrene Vigdis (bildet) og nå Helga Hjorths familiære romanoppgjør og andre bøker som i høst føyer seg inn i virkelighetslitteraturen.

Alle eier vi sannheten

KOMMENTAR: Det interessante er ikke hvem av søstrene Hjorth som har «rett», men at de begge velger romanen når de vil formidle sannheten. Helga Hjorths «Fri vilje» er et svar på søsterens prisbelønte «Arv og miljø».

Lillesøsteren til forfatter Vigdis Hjorth, Helga, har gått på skrivekurs for å lære å skrive, og debuterte i går med romanen «Fri vilje». Klassekampen og Aftenposten beskriver romanen som et oppgjør med Vigdis’ versjon av Hjorth-familiens historie, men med forbehold om at avisenes beskrivelse er sann, ser det altså ut til at lillesøster Hjorth hadde et behov for å fortelle sin versjon av hendelser som Vigdis skrev om i «Arv og miljø», og at hun har vurdert romanen som den beste og riktigste måten å formidle en sannhet på.

I morgen kommer også Thorvald Steens nye roman «Det hvite badehuset». Den beskriver et form for overgrep: En mor har holdt informasjon tilbake fra sønnen. Hun har skjult bakgrunnen for hans alvorlige, arvelige sykdom. Romanen beskriver prosessen av å erkjenne og oppdage oppsiktsvekkende familiehemmeligheter. Hovedpersonen introduseres for en ny onkel, fetter og morfar, og gir ham, når han er seksti år gammel, endelig sannheten om sin egen kroniske og progressive muskelsvinnsykdom. Det er ingen bitter roman. Det er ikke et oppgjør. Romanen er klok, sjenerøs og allmennngyldiggjørende rundt et spesifikt og potensielt svært privat traume.

Ikke at det er noe i veien med å beskrive det private. Skjønnlitteraturen har rom til det private og er det menneskelige og mellommenneskeliges domene. Romanen er av de sjenerøse sjangrene. Den har plass til både det biografiske og fantastiske, og til både prosa, poesi og dramatikk. I romanen er det rom til å reflektere, analysere, diskutere. Thorvald Steen bruker dette rommet til fulle i «Det hvite badehuset». Han velger en hjortsk form med å overføre scener fra et sted til et annet og bytte navn. Som han selv sier det, så er ikke hovedpersonen i «Det hvite badehuset» Thorvald Steen, «men det er en bok som Thorvald Steen hadde de aller beste forutsetninger for å skrive.» Steen velger romanen foran biografisjangeren fordi han kan gestalte og omarbeide stoffet og tankene og bidra til det mer forsonende og forstående. Han velger også romanen fordi den formidler individuell erfaring.

Disse aktuelle eksemplene fra årets unge bokhøst må ikke få bli til en feide mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Hva formidler sannheten best? Finnes noe sånt som objektivitet? Hvem eier sannheten, og så videre. Generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), Tore Slaatta kommenterer den skjønnlitterære virkelighetslitteraturen på Facebook: «(…) det er et begrenset virkelighetsbegrep så vidt jeg kan forstå, så lenge det subjektive rår grunnen. Og å utgi noe som roman er å gi avkall på den forpliktelsen til offentligheten og leseren som sakprosa og faglitteratur har, om å bli lest som tekster som intenderer å gjøre rede for noe som er sant, i intersubjektiv forstand.»

«Intersubjektivitet» er det som er tilgjengelig for flere enn ett subjekt. Det som vi deler. Allmenngyldighet er kriterium for god skjønnlitteratur, så vel som et av argumentene for å omtale noe i pressen. Det er mer og mindre gode eksempler på innenfor alle disiplinene.

Midt på 00-tallet vil Selma Lønning Aarø skrive en oppvekstroman. Hun blir avbrutt av familiemedlemmer som husker hendelsene annerledes. Særlig moren, som den faktiske Lønning Aarø og romanens jeg, diskuterer minnene med. Fra å være en ren oppvekstskildring blir boken mye om alle de andre sine innvendinger. «Jeg kommer aldri mer til å snakke til deg hvis du gir ut denne boken, sier forfatterens mor. – Det er en sjanse jeg er villig til å ta, svarer forfatteren». Romanen har rom for slike refleksjoner. Den har også rom til både fortelling og «intervju», og til det mer og mindre faktiske. Men rom har også sakprosa i seg. Gode sakprosaister tar dette rommet, og tar stilling, kommenterer på svakheter ved kildemateriale, og er gjennomsiktig i forhold til metoder og forfatterens ståsted. I «En fremmed ved mitt bord» forteller Ivo de Figueiredo fortløpende om hvilke kassettbånd, bilder, brev, møter han har sine informasjoner fra, og reflekterer om hva affeksjonen som han kjenner for og imot sin far, som han portretterer, påvirker skrivingen.

Om denne form for jeg-perspektiv gjør sakprosaen bedre eller dårligere er en lang og gammel diskusjon. I «Åpen eller skjult, råd og uråd i fortellende journalistikk» gir Jo Bech-Karlsen rede for fortellerperspektivets tradisjon i featurejournalistikk og dokumentarbøker. Med eksempler fra A. O. Vinjes tid og fram til i dag viser han at det er «typisk norsk» for dokumentarister å fortelle i jeg-form. Bech-Karlsen kaller denne posisjonen for den åpne posisjonen, da en jeg-forteller kan reflektere rundt metoden sin og interesser hen måtte ha. «Den dansk-amerikanske» metoden, kaller han den andre vanlige posisjonen, som er å fortelle «som flue på veggen» i tredjeperson. En effektiv måte å fortelle på, men hvor leseren kanskje ikke får innblikk i journalistens stilling.

Dagspressen har fått mindre rom til den form for metarefleksjon og gjennomsiktighet. Ikke av prinsipp. Journalisthøyskolene i Norge har yrkesetikk som eget fag, opp til et helt semester langt. Men markedskreftene presser på plassen. Likevel innvilger jeg en setning om min stilling i saken: Jeg er medlem i både (NFF) og Den norske Forfatterforening (DnF), med verv i begge. Jeg har ikke interesse av at den ene disiplinen vinner terreng foran den andre, men i at man kan diskutere litterær kvalitet, uansett sjanger. Ikke bare på litterære grep og metoder for å formidle, men det prinsipielle og etiske. Det reflekterte versus det mindre reflekterte, det som setter det private i en større sammenheng og det mer sneversynte. Og så videre.

Kanskje viser Hjorth junior fingeren til storesøster. Men romanen som bærer av sannheter gir hun en tommel opp til. Og peker samtidig på romanen som kanalen å formidle sannhet rundt. Det må vi bruke som en mulighet til å diskutere hvorvidt det er sant at romanen er mer sann. Og ikke ta som en sannhet. Ikke uten å ha tenkt oss om.

Les også: Lei av forenklende virkelighetsdebatt