DRAMA
«Girlhood»
5
Gjennom filmer som «Vannliljer» og «Tomboy» har regissør Céline Sciamma stått fram som en av de mest spennende filmskaperne som utforsker unge sjeler og spesielt jenter i en brytningsperiode. Med «Girlhood» tar hun tak i utfordringer som ikke bare er individuelle, men også sterkt følbare for et fransk samfunn som er i ferd med å svikte en hel generasjon. Det har gitt oss en film om unge svarte jenter på jakt etter kjapp spenning, men underliggende er prosessen et håp om en vei ut av fattigdommen i Paris’ forsteder. Dette generasjonsportrettet er et rått slag i magen, men ikke uten energi og store doser underholdningsdriv når jentegjenger bestemmer seg for å spille guttas spill.
Hovedpersonen Mariemes liv består i å passe småsøsken mens moren jobber lange skift, og storebroren er en dominerende drittsekk med like mye kustus på familien som den småkriminelle gjengen som regjerer nabolaget. Hun har liten tid til lekser, og får beskjed om at hun ikke har karakterene som skal til for at hun kommer inn på videregående skole. Knust, sinna og med en dyster framtid foran seg bestemmer Marieme seg for å bli fjerde medlem i gjengen til Lady. De har en helt annen attityde og selvsikkerhet enn det hun selv har, med dyre klær og en måte å takle det overordnede patriarkalske nærmiljøet som er avvæpnende, men potensielt farlig. Slik blir Marieme «Vic», en fri sjel som sammen med gjengen stjeler, svindler og raider kjøpesentre, metrobaner og hoteller på jakt etter spenning, status og oppmerksomhet. De kan være like truende som de kriminelle guttegjengene, og når det kommer til å markere revir må de slåss på lik linje med guttene. De er, for å sitere filmens poengterte franske tittel, en «Bande des filles».
Ikke siden «Hatet» har vi sett en film som går så realistisk inn i Paris’ forsteder, her gjennom en ung jente som forsøker å bestemme sin voksne identitet ut fra seg selv og de omgivelsene hun velger å være en del av. Det er en film om mot, om endring og brytning, og en film om makt, kjønn, familie, selvhevdelse og kjærlighet. Karidja Touré i rollen som Marime er et funn som bærer sterke følelser uten å gi bort for mye, mens ensemblet som helhet imponerer med rasende spill og troverdighet. I en imponerende scene mimer gjengen Rihannas «Diamonds» på et hotellrom hvor de fester etter et av sine tokt, og dette er også en av mange scener hvor Celine Sciammas økonomiske, rene regi gir rom for symbolikk og tematiske understrekninger. Hun dømmer ikke, og selv om hun lar håpet slippe til er hun på ingen måte en forteller som lukker kapitler uten å la det skinne gjennom at enden ikke nødvendigvis er god. For Mariemes del er prosessen mot moden selvstendighet preget av sterke voksesmerter. Hun blir et symbol på et fransk og europeisk samfunn som lukker øynene for dem som faller utenfor systemet, i en film som har et bankende hjerte for enkeltindividet.